Til Stortinget
Regjeringen har i lengre tid gjort det klart at nytt nasjonalmuseum
skal oppføres på Vestbanetomten i Oslo, og omfatte Nasjonalgalleriet,
Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst. Debatten omkring
denne saken har vist at det er et stort engasjement for nasjonalmuseet,
og særlig er det mange meninger knyttet til lokaliseringen av Nasjonalgalleriet. Blant
annet ble det på lederplass i VG 25. oktober 2010 tatt til orde
for å bevare Nasjonalgalleriet siden dette er «tegnet, bygd og utviklet
nettopp til det spesielle formål» som et nasjonalgalleri faktisk
er. Meningene om hva som er den rette løsningen for Nasjonalgalleriets
samlinger i fremtiden er delte, men det som har vist seg som helt
tydelig, er at en rekke kvalifiserte personer har ytret seg kritisk
til planene om flytting.
Argumentene for flytting begynner etter hvert å bli bedre kjent,
og selv om de spriker alt ettersom hvordan debatten føres, så er
det en rekke både bygningsmessige, arkitektoniske og kommersielle
årsaker som legges til grunn for at en flytting er nødvendig. På
den andre siden står kritikerne, som mener å kunne dementere de
ulike argumentene som fremsettes. Også fra denne siden argumenteres
det innen et bredt spekter, hvor både kritikk mot økonomien i prosjektet,
plassbehovet og uenighet om beslutningsgrunnlag går igjen fra kritiske
fagpersoner innen både kulturmiljøene og øvrige som ønsker en bevaring
av Nasjonalgalleriet.
Den kanskje viktigste kritikken som går igjen når det gjelder
samlokalisering, er imidlertid det demokratiske aspektet, eller
snarere mangelen på sådant. I slutten av november 2010 slo Aftenposten
opp en sak med tittelen «Demokratiforakt», Morgenbladet omtaler
hele prosessen som «Historien om en fiasko» og Arkitektnytt bruker
både uttrykk som «udemokratisk», «arrogant» og «demokratisk problem»
i sin omtale. Når en vet at dette dreier seg om en museumssamlokalisering,
som i utgangspunktet skal være samlende og høste støtte hos dem
som skal besøke utstillingene, så viser kritikken med all tydelighet
at det her er noe folk er misfornøyd med. Mange er misfornøyde med
flyttingen i seg selv, og enda flere er misfornøyde med at regjeringen
fatter avgjørelser i lukkede rom uten noen som helst hensyn til
offentlig debatt, demokrati eller landets folkevalgte.
Det er i lys av dette derfor høyst betimelig å få en debatt omkring
hele museumssaken generelt, men mest presserende er saken om flytting
eller bevaring av Nasjonalgalleriet spesielt. Saken engasjerer,
og den viser et ektefølt ønske om å bevare ting som er positive
bidrag i hverdagen. Fremtiden til en av landets vakre, nasjonale
institusjoner er en sak som fortjener bred, demokratisk behandling.
Argumentene regjeringen har presentert for flyttingen er ikke entydige,
kritikken består, Stortinget har fortsatt ikke fått delta i prosessen
og store fagmiljøer sitter foreløpig igjen med en følelse av å ha
blitt overkjørt og ignorert av myndighetene. Slik skal det ikke
være, og forslagsstillerne mener derfor det er på høy tid å la Stortinget
få behandle en sak som har både kulturelle og økonomiske konsekvenser
for landet.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen fremme en helhetlig sak om fremtidig
struktur og lokalisering for nasjonalmuseet – herunder Nasjonalgalleriets
fremtid – for å sikre en bred, demokratisk behandling hvor alle sider
av saken kan bli belyst.
17. desember 2010