Norge er en av verdens største eksportører av gass, og er sentral
i Europas gassforsyning. Gjennom store og små gassprosjekt har Norge
utviklet betydelig infrastruktur for transport av gass, og det er
generelt bred enighet i Stortinget om å videreutvikle Norge som
gassnasjon. Nasjonal bruk av gass har vært lav. Omtrent 1 pst. av
Norges gassproduksjon brukes nasjonalt. Til tross for gjentatte
politiske målsettinger om å øke bruken av gass, virker det ikke
som om målsettingen nås.
Innen kraftproduksjon har bruk av gass vært svært kontroversielt.
Flere regjeringer har vært handlingslammet i spørsmålet, hovedsakelig
på grunn av motstand mot CO2-utslippene som genereres. Likevel tillater
staten som eier at Statkraft nå bygger sitt tredje gasskraftverk
i Tyskland, uten CO2-rensing. Hydro har i Qatar bygget aluminiumsverk
med tilhørende gasskraftverk, uten CO2-rensing. Både statsråder
og kongefamilie har reist til Hydro og Statkrafts gasskraftverk
for å bidra til høytidelig åpning av verkene. Derimot vil regjeringen
knapt vedkjenne seg eksisterende gasskraftverk på Kårstø og Mongstad, med
unntak av arbeidet med utvikling av CO2-rensing på Mongstad.
Gasskraftdebatten har vært forsøkt avsluttet ved å hevde at Norge
ikke har behov for mer kraft og/eller at gasskraft ikke er lønnsomt.
Likevel har den rødgrønne regjeringen bygget to mobile gasskraftverk
i Midt-Norge for å sikre forsyningssikkerheten i regionen. Nå vurderer
Statnett å bygge tilsvarende kraftverk også i Hordaland og Nord-Norge.
Forslagsstillerne er enige med kritiske røster som hevder at mobile
gasskraftverk ikke er en optimal eller langsiktig løsning på Norges
kraftutfordringer. Bygging av fullskala gasskraftverk er en langt
bedre løsning, når det gjelder permanent produksjonskapasitet så
vel som total ressursutnyttelse.
Regjeringens konsesjonskrav for gasskraftverk er urimelig strenge.
Fra Miljøverndepartementet stilles det krav om CO2-rensing ved oppstart
for nye gasskraftverk. Dette kravet stilles til tross for at den
samme regjeringen har utsatt fullskala rensing på Mongstad fra 2014
til tidligst 2018, og inntil videre avlyst fullskala rensing på
Kårstø. Usikkerhet og risiko rundt teknologiens funksjonalitet og
økonomi er også bakgrunnen for at et samlet storting har støttet
arbeidet med et testsenter på Mongstad i Nord-hordland for utvikling
av CO2-renseteknologi. Tilsvarende arbeid skjer også i mange andre
land. Det er dog foreløpig ikke bygget ett eneste fullskala CO2-renseanlegg
for gass-/kullkraftverk.
Regjeringens CO2-rensekrav vil i praksis innebære at inntil videre
vil ingen nye gasskraftverk bli bygget i Norge. Dette skjer samtidig
som at andre land kjøper norsk gass, til bruk i gasskraftverk. Våre naboland
ser på gass som en viktig del av løsningen for å redusere globale
CO2-utslipp, mens man i Norge ene og alene fokuserer på våre nasjonale
CO2-regnskap. Våre naboland er underlagt de samme CO2-avtaler som
Norge, men har valgt å ikke stille krav om CO2-rensing ved oppstart.
Derimot stiller flere land krav om at nye gass-/kullkraftverk skal være
klare for CO2-fangst når teknologien er utviklet.
Utspill den siste tiden kan dog tyde på at man ser starten på
en politisk kursendring. Det gjør at Stortinget bør drøfte konsesjonskravene
for gasskraftverk. Både kraftsituasjon i Midt-Norge og debatten
rundt kraftbehovet i Bergensregionen og bygging av kraftlinjer gjennom
Hardanger har trigget debatt. 24. februar 2010 skriver Teknisk Ukeblad:
«Senterpartiet i Trondheim mener den eneste løsningen på strømkrisen
i Midt-Norge er å ta i bruk mobile gasskraftverk.»
24. april 2010 skriver Adresseavisa at både en nordtrøndersk
fylkesrådsleder fra Arbeiderpartiet og leder i Sør-Trøndelag Senterparti
lover å øke gasskrafttrykket mot regjeringen. 15. september går
Senterpartiet i Sør-Trøndelag enda lenger. Ifølge Adresseavisa sier
de:
«Kravet om CO2rensing fra dag en må erstattes med krav om at
kraftverket forberedes for CO2rensing på et senere tidspunkt, når
ny teknologi bli kommersielt tilgjengelig.»
Også stortingsrepresentant Ola Borten Moe fra Senterpartiet uttaler
seg i samme artikkel og sier:
«Ja, det planlagte gasskraftverket i Elnesvågen må slippe CO2rensing
fra dag en.»
Forslagsstillerne er positive til denne holdningsendringen og
mener det vitner om en realitetsorientering.
Flere industribedrifter opplever den regionale kraftsituasjonen
som svært vanskelig, og frykter for sitt næringsgrunnlag som følge
av usikker forsyning og sterkt variable og høye strømpriser. Følgelig
har en aktør – Industrikraft Møre – lansert ønske om å bygge et
gasskraftverk i Fræna kommune. Prosjektet må sies å være meget godt
plassert, med nær tilknytning til både Ormen Lange-anlegget på Aukra
og Statnetts sentralnett. Prosjektet har fått konsesjon fra Norges
vassdrags- og energidirektorat (NVE), som signaliserer at man anser
at prosjektet er nødvendig og nyttig. Utslippstillatelsen fra Miljøverndepartementet
forutsetter derimot CO2-rensing ved oppstart, noe som gjør prosjektet
både teknologisk og økonomisk umulig.
Forslagsstillerne mener Stortinget bør legge til rette for at
Industrikraft Møre får konsesjon og nødvendig utslippstillatelse.
Samtidig bør man stimulere et slikt prosjekt til også å teste ut
nyvinnende løsninger innen CO2-håndtering. Forslagsstillerne viser
til at flere aktører mener deres CO2-renseteknologi kan være kommersialiserbar.
Staten bør derfor fremme en ordning hvor staten garanterer kjøp
og håndtering av renset CO2 mot at utbygger av CO2-rensefasiliteter
tar økonomisk og teknologisk risiko. En slik tilnærming kan stimulere
et langt bredere arbeid enn man oppnår på Mongstad, men hvor skattebetalerne kun
belastes dersom man får til teknologi som fungerer. I dag har et
CO2-renseprosjekt på Industrikraft Møre ingen inntektssider og all
økonomisk og teknologisk risiko. Eneste «oppside» er muligheten
for redusert CO2-kvotekjøp. Det er ikke tilstrekkelig incentiv til
at noen vil gjøre en slik investering.
Forslagsstillerne finner det urovekkende at regjeringen har valgt
å beholde urealistisk strenge konsesjonsordninger for et kraftprosjekt
som ville vært svært kjærkomment i en region med desperat behov for
mer kraftproduksjon. Dette vitner om at en symbolsk miljøpolitikk
får blokkere for en fornuftig industri og energipolitikk. Forslagsstillerne
mener at fremfor å gjøre seg til overdommere over hva man skal investere
i innen kraftsektoren, bør myndighetene sikre at rammebetingelsene
er gode, stabile og realistiske. Da blir det opp til den enkelte
investor/bedrift å vurdere hvilken lønnsomhet man tror på og hvordan
markedsutsiktene er.
Det er flere momenter som taler for bygging av gasskraftverk
i Norge, også i et miljøperspektiv. Ved å bruke «kortreist» gass
brukes minimalt med energi for å transportere gassen til endelig
destinasjon. At gassen brennes i Norge, gjør den mer energieffektiv enn
om den brennes i Storbritannia. CO2-utslippene fra et moderne gasskraftverk
i Fræna i Møre og Romsdal ville vært lavere pr. produsert TWh enn
om den samme gassen brennes på eldre gasskraftverk i Storbritannia.
Gasskraftproduksjon gjør det mulig i våte/varme år å spare på vannet,
slik at man kan utfylle det europeiske kraftmarkedets svingninger
på en bedre måte. Det gir muligheter for nasjonen til å tjene penger
og stenge ned kullkraftverk på kontinentet ved å dekke mer av Europas
kraftbehov med miljøvennlig norsk vannkraft og naturgass.
Forslagsstillerne mener derfor at Norge bør innføre CO2-krav
i kraftproduksjon som er på linje med EUs krav. I praksis vil det
bety at gasskraftverk skal tillates bygget uten krav til CO2-rensing
ved oppstart, men med et sannsynlig pålegg om å gjøre anlegget «forberedt»
på å koble på CO2-fangst når teknologien er kommersielt tilgjengelig.
Forslagsstillerne vil understreke at man parallelt bør stimulere
utviklingen av slik CO2-fangst, samt se på muligheter for å finne
kommersiell bruk av CO2, slik at nye gasskraftverk kan finne det
opportunt å ta i bruk CO2-renseteknologi selv om de ikke er pålagt
det.