I de senere år har barnebortføringer til utlandet blitt et tiltagende problem. En forelder som har vært bosatt i Norge, tar med seg sine barn til et annet land og holder dem der, i strid med avtale eller i mange tilfeller i strid med norsk domsslutning. Slike handlinger strider mot den andre forelders rett til foreldreansvar og samværsrett med egne barn, eventuelt rett til å ha barnet fast bosatt hos seg. Bortføringen er også straffbar, da handlingen er å betrakte som kidnapping.

Regjeringen ga for et år siden uttrykk for at tiltak for å bedre situasjonen til barn i slike saker var under utarbeidelse. Tiltak som eventuelt skal ha blitt innført, har imidlertid ikke gitt synlige resultater.

Justisminister Knut Storberget redegjorde for Regjeringens håndtering av bortføringssaker i Stortingets spørretime 3. februar 2010. Statsråden uttalte blant annet at antallet slike saker hadde gått ned det siste året og at 25 barn ble kidnappet i 2009, mot rundt 50 i årene før. Nettsiden www.bortført.no, som justisministeren redegjorde for i samme spørretime, sier imidlertid at det har vært en dramatisk økning i antall bortføringer, og at Justisdepartementet driver talljuks slik at statistikken ser bedre ut enn det den egentlig er. En del av problemet er at politiet i enkelte tilfeller ikke vil ta imot anmeldelser mot bortfører, eller at de ikke har gode registreringsordninger slik at alle tilfeller som kommer til politiet, fanges opp.

Den siste tiden har media vært preget av den såkalte Skah-saken der to norske barn ble holdt i Marokko, til tross for at moren i Norge skulle ha den daglige omsorgen. Saken illustrerer en del av de problemstillinger som oppstår når barn blir bortført uten at man har etablert nødvendige instrumenter for å gjennomføre tilbakeføring.

En av disse problemstillingene skyldes muligheten til å ha norsk statsborgerskap samtidig som man er statsborger i et annet land. Dette gjelder både barns og kidnappende forelders doble statsborgerskap, slik som tilfellet var i Skah-saken. Enkelte lands myndigheter er svært restriktive til å samarbeide om tilbakeføring av barn til Norge når disse samtidig er statsborgere i vedkommende land. Lovmessige forhold internt i det andre landet kan være til hinder for slik tilbakeføring, så vel som at politiske forhold taler imot det.

Den norske statsborgerloven § 10 oppstiller tilsynelatende en snever unntaksregel fra prinsippet om at man bare kan ha ett statsborgerskap. En gjennomgang av praksis viser imidlertid at unntakene fra regelen er svært mange, og at det derfor ikke er snakk om en snever unntaksregel. Forslagsstillerne mener statsborgerforskriften § 6-1 må gjennomgås og praksis endres, slik at intensjonen i loven § 10 om kun ett statsborgerskap som hovedregel blir gjeldende.

Et annet paradoks knyttet til barnebortføring er at bortføreren har krav på barnebidrag til barnet fra den gjenværende forelder. Dette gjelder også i de tilfeller hvor den andre forelder er tilkjent daglig omsorg og således er den som skulle være bidragsberettiget. Nav krever inn disse pengene for bortførerne og henviser til at pengene er barnas eiendom og skal disponeres til barnas fordel. Det legges således vekt på hvem som har «faktisk omsorg» og ikke hvem som er tilkjent «daglig omsorg». Dette til tross for inngått avtale om omsorgsfordeling, eventuelt dom som sier at det er den andre forelderen som skal motta bidrag. Denne ordningen fremstår som uholdbar, og det er viktig å få stoppet pengestrømmen til den bortførende forelder.

Mange av kidnapperne kommer opprinnelig fra øst-europeiske stater og andre land med lav levestandard sammenliknet med Norge. Bidrag fra forelderen som fortsatt bor i Norge, utgjør således et betydelig økonomisk tilskudd til den som har bortført barn. Denne subsidieringen skjer altså med norsk tvangsmyndighet i ryggen.

Da nåværende justisminister Knut Storberget var stortingsrepresentant, utfordret han daværende statsråd, Odd Einar Dørum, til å øke muligheten for å stanse ytelser til barnebortfører fra Norge. Nå har Knut Storberget vært statsråd i over 4 år uten å innføre slike muligheter. Representanter fra Fremskrittspartiet fremmet i fjor et forslag, Dokument nr. 8:38 (2008–2009), jf. Innst. S. nr. 250 (2008–02009), som blant annet gikk ut på å stoppe pengeoverføringer til kidnappere. Statsrådens stedfortreder den gang, daværende kulturminister Trond Giske, uttalte i et brev av 12. mars 2009 til justiskomiteen i forbindelse med forslaget:

«Regjeringen er opptatt av å hindre at de som bortfører et barn får offentlige ytelser og økonomiske overføringer som kan bidra til å opprettholde en barnebortføring. Det arbeides nå med et høringsnotat hvor det vurderes om det bør innføres en ordning som gir adgang til stans i disse ytelsene mens en bortføring pågår, og det tas sikte på at saken sendes på høring i løpet av våren 2009».

Brevet vedlegges dette forslag.

Et annet paradoks er at den bortførende forelder kan få dom for vesentlig økning av barnebidrag i sitt hjemland. I de tilfeller hvor dette skjer, fortsetter Nav å inndrive kravet på vegne av bortføreren. Om dette sa statsråd Trond Giske følgende i ovennevnte brev:

«… dersom utenlandske myndigheter har kompetanse til å fastsette bidrag, vil en konsekvens være at bidraget nødvendigvis vil kunne være høyere eller lavere enn bidrag fastsatt etter norske regler. Norske myndigheter er forpliktet etter Haagkonvensjonene av 1958 og 1973 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om underholdsbidrag til å innkreve avgjørelser truffet av medlemslandene».

Forslagsstillerne mener det er viktig å få endret regelverket slik at kidnapperne ikke kan fortsette å disponere økonomiske midler fra forelderen som er igjen i Norge, på vegne av barnet. Får man stoppet pengestrømmen, vil det å bortføre barn bli mindre lukrativt for kidnapperne. Forslagsstillerne ser for seg en mulighet hvor bidragene barnet har krav på, blir tatt hånd om av overformynderiet eller annen myndighet som kan sørge for at pengene utelukkende tilfaller barnet og således ikke kan disponeres av kidnapperen.

Som en videreføring av ovennevnte mener forslagsstillerne det er av betydning at norske myndigheter får anledning til å beslaglegge kidnapperes eventuelle formue som befinner seg i Norge. Dette vil føre til ytterligere innstramming av kidnappernes økonomi, noe som kan bidra til å gjøre det mindre attraktivt å bortføre barna.

Forslagsstillerne vil også påpeke at Nav tilsynelatende driver ulik praksis når det gjelder inndrivelse av barnebidrag ettersom den gjenværende forelderen er kvinne eller mann. Der bortføreren er mann, blir ikke den gjenværende kvinne krevd for bidrag. I tilfeller der kvinnen bortfører, må den gjenværende mann betale. Navs praksis på dette området blir spesielt ille når en tar med at 80 pst. av barna som er bortført, er kidnappet av mor. Praksisen inneholder således klare elementer av diskriminering mellom menn og kvinner.

Foreldre som har opplevd kidnapping, føler at de får lite bistand fra norske myndigheter. I ett tilfelle har man sett at justisministeren har engasjert seg for å få hjem to barn, noe som også lyktes. I andre tilfeller har imidlertid Justis- og Utenriksdepartementet brukt lang tid før de satte i gang hjelpetiltak, og disse tiltakene har vært svært beskjedne.

Da nåværende justisminister Knut Storberget var stortingsrepresentant, fremmet han forslag, se Innst. S. nr. 245 (2002–2003), for å bedre situasjonen for norske foreldre som er offer for barnebortføring. De som er berørt av slike saker, har imidlertid ikke merket noen form for økt satsing på dette området etter den tid. Heller ikke i inneværende periode hvor forslagsstilleren fra den gang nå selv er statsråd, har disse foreldre opplevd utvikling i sin rettslige situasjon.

I en del tilfeller hvor barn har blitt bortført, ser man at den gjenværende norske forelders rett til samvær og foreldreansvar ikke respekteres i rettssystemet i landet barnet er bortført til. Til tross for at dom fra Norge har foreligget i rettsprosessen, har utenlandske domstoler gitt fullt foreldreansvar og samvær til forelderen som har kidnappet barnet. I mange tilfeller er landet som godkjenner bortføringen, tilknyttet Lugano-konvensjonen (som også Norge er). Konvensjonen bestemmer blant annet at interne myndigheter plikter å respektere rettsavgjørelser fra andre konvensjonsstater. De ulike land har således bundet seg til å legge til grunn rettsavgjørelser fra Norge i de aktuelle saker.

I andre tilfeller ser man at politiet har sendt ut etterlysning via Interpol, uten at myndighetene i det andre landet gjør noen innsats for å pågripe bortføreren og få barnet hjem til Norge igjen.

Norge er også tilknyttet Haag-konvensjonen. Denne traktaten oppstiller regler som forplikter medlemslandene til aktivt å sørge for at bortførte barn i landet blir funnet og tilbakeført i løpet av kortest mulig tid. I en del tilfeller er barn bortført til andre land som også er tilknyttet denne konvensjonen, uten at det hjelper med hensyn til tilbakeføring.

Det er forslagsstillernes oppfatning at norske myndigheter har ansvaret for å påvirke land Norge inngår avtaler med slik at de faktisk følger opp sine forpliktelser. Regjeringen bør således opprette de instrumenter som er nødvendig for å påse at norske borgeres rettigheter blir respektert av konvensjonsstatenes myndigheter. Slik det er i dag, bærer håndteringen av disse problemstillingene preg av at ansvaret for å få barna hjem til Norge er svært pulverisert og at det ikke er noen norsk myndighet som føler eierskap til problemstillingene; Justisdepartementet/påtalemyndigheten har ansvaret for den straffemessige oppfølgingen, Utenriksdepartementet har ansvaret for kontakt med andre lands myndigheter, mens Nav (Arbeidsdepartementet) har ansvaret knyttet til innkreving/overføring av barnebidrag. Forslagsstillerne er innforstått med at løsere kontaktforum mellom disse myndigheter er etablert og at møter holdes med jevne mellomrom. Etter forslagsstillernes oppfatning er imidlertid ikke dette tilstrekkelig til effektiv håndtering av de saker som kommer opp.

På denne bakgrunn mener forslagsstillerne det er nødvendig med en samling av ansvaret i denne type saker og tydeliggjøring av hvordan man skal håndtere disse problemstillingene. Det bør derfor opprettes en fast gruppe bestående av representanter fra de ulike myndigheter som berøres av problemstillingene med barnebortføring.

I den senere tid har det fremkommet et interessant forslag om opprettelse av en internasjonal domstol for avgjørelse av barnebortføringssaker. Forslagsstillerne mener dette kan være en løsning for å få bedre effektivitet i barnebortføringssaker.

Etter forslagsstillernes mening bør en slik domstol opprettes i medhold av internasjonale konvensjoner og fungere som en nøytral beslutningstaker i tilfeller der mor og far ikke er enige om hvilket land barnet skal bo i. Dersom gjenværende forelder kan stevne bortføreren for en uavhengig domstol, slipper man å være prisgitt andre lands eventuelle motarbeidelse og rettsavgjørelser som går mot tidligere norske domsavsigelser. Man vil således være sikrere på å få en uavhengig og riktig avgjørelse.

Domstolen må, etter forslagsstillernes mening, suppleres med effektive tilbakeføringsmekanismer.