Rusomsorg og rusmiddelpolitikk har historisk sett vært gjenstand for en rivende utvikling, og kontinuerlige drøftelser. Situasjonen knyttet til rusomsorgen i Norge er, slik forslagsstillerne ser det, fortsatt langt fra tilfredsstillende. I dette representantforslaget vil forslagsstillerne foreta en grundig fremstilling av fagfeltets utvikling, samt gjøre rede for dagens situasjon, og ikke minst fremme forslag til forbedringer som, etter vårt syn, vil medføre en langt bedre rusomsorgspolitikk for Norges innbyggere. Representantforslaget vil komme inn på et bredt spektrum av forhold som må forbedres med tanke på at problemene knyttet til rusmiddelmisbruk i Norge skal reduseres. Forslagsstillerne mener videre at det overordnede aspektet i norsk rusomsorg må dreie seg om en helhetstenkning, da dette fagfeltet er svært sammensatt og komplisert. Forslagene som fremmes vil, slik forslagsstillerne ser det, bidra til å sette enkeltmennesket i fokus, noe som er nødvendig for å lykkes når det gjelder bekjempelse av rusmiddelmisbruk.

Forslagsstillerne vil foreta en gjennomgang av alt fra forebyggende arbeid til høyspesialisert rusomsorg. Intensjonene bak forslaget er å utforme en helhetlig politikk, som både ivaretar samfunnets behov for å bekjempe rusmiddelmisbruk, men like viktig, å gi den enkelte rusmisbruker et verdig og helhetlig behandlingstilbud. Hensynet til samfunn og enkeltmenneske er, slik forslagsstillerne ser det, to forhold som ikke kan ivaretas uten at begge faktorene er ivaretatt.

Forslagsstillerne mener det er behov for en dugnad i norsk rusomsorg, dette gjelder fra politiske partiers side, men like viktig: fra ulike organisasjoner, institusjoner, forskningsmiljø og fagmedisinen. Med dette ønsker forslagsstillerne å utfordre det rådende tankegods for på den måten å tørre å tenke nytt på dette feltet. Det er derfor viktig å komme til en felles erkjennelse knyttet til at dagens rusomsorg ikke er god nok, og at elementer fra andre land bør vurderes nøye.

1.1 Historikk og grunnlag for behovet for en ny helhetlig plan for en bedre rusomsorg

I dette kapitlet vil vi foreta en historisk fremstilling av både alkohol- og narkotikaomsorgen i Norge, samt utviklingen knyttet til rusmiddelmisbruk. Det vil også henvises til andre land, slik at man vil få en bredere tilnærming til rusproblematikken sett i et internasjonalt perspektiv. Kapitlet er ment å gi en objektiv fremstilling knyttet til rusområdet, ruspolitikk og rushistorie. Det vil i tillegg bli gitt en beskrivelse av de fremtidige utfordringer samfunnet og enkeltmennesker står overfor hva gjelder rusproblematikk og rusomsorgstjenester.

1.2 Historisk fremstilling av norsk alkoholpolitikk og alkoholhistorie

Dagens alkoholpolitikk i Norge kan ikke forklares uten at man tar med seg den historiske fremstillingen. Kilder som er benyttet i dette kapitlet er NOU 1995:2 "Alkoholpolitikken i endring?", NOU 2003:4 "Forskning på rusmiddelfeltet", og flere artikler skrevet av spesialkonsulent ved Midt-Norsk kompetansesenter for rusfaget, Rune Flessen.

Alkohol har vært benyttet som rusmiddel i Norge i svært lang tid. Alkoholens sentrale stilling i samfunnet ble allerede beskrevet i Heimskringla og Håvamål. Det å by sine gjester øl ble sett på som en gjestfri handling. Det er også beskrevet hvordan det var påbud knyttet til alkoholkonsum for våpenføre menn. Dette viser med all tydelighet at alkoholbruk ikke er et moderne fenomen i det norske samfunn, men snarer tvert imot et historisk rusmiddel som er benyttet i svært mange år.

Under Olav Trygvasson ble drikking mer koblet sammen med høytider som jul og påske. En av grunnene til denne koblingen var den lave tilgangen på råvarer og produksjonsmuligheter. Øl var datidens eneste alkoholvare, og lagringskapasiteten knyttet til dette gjorde at man måtte drikke alkoholen kort tid etter ferdigstillelse. Det er derfor grunn til å anta at datidens alkoholkonsum ble knyttet opp til spesielle høytider og hendelser.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) (2007) viser at alkoholkonsumet er langt høyere i desember, sammenlignet med andre måneder i året. Forslagsstillerne viser med dette til at det fortsatt må sies å være en kobling mellom alkoholkonsum og høytider/spesielle tider av året.

Brennevin kom til Norge på 1600-tallet, og ble raskt et populært produkt. En av årsakene til dette var lagringsmulighetene som var langt bedre enn hva som var tilfellet for øl. Forbruket av brennevin i Norge økte imidlertid ikke særlig i omfang før på 1800-tallet. Årsakene til dette var blant annet forbud mot brenning og mangel på nødvendige råvarer. Ut over 1800-tallet ble produksjonsmetodene for brennevin kraftig forbedret, noe som økte tilgjengeligheten for befolkningen. Alkoholkonsumet på denne tiden anses for å være det høyeste som har vært i Norge noen gang. Gjennomsnittskonsumet for den voksne befolkning antas å ha vært på om lag 13 liter ren alkohol i året per voksen innbygger. Til sammenligning viser tall fra SSB at det gjennomsnittlige alkoholkonsumet var på 6.60 liter pr. innbygger i 2007.

I forbindelse med fremveksten av brennevin kom også dannelsen av bevegelser som jobbet mot det økende alkoholforbruket. Man kan på mange måter si at perioden mellom 1850 og 1871 la grunnlaget for mye av det som fortsatt er gjeldende alkoholpolitikk. De fire faktorene man bygget alkoholpolitikken på var:

• avgifter

• salgs- og skjenkebevillinger

• fravær av private økonomiske interesser i salg av brennevin

• folkeopplysning.

Konsekvensene av dette, og eventuelt andre faktorer, var at alkoholforbruket sank til 5,47 liter pr. innbygger i 1850, og videre ned til 3.28 i 1905.

Avholdsbevegelsen fikk i årene etter 1905 en stadig sterkere stilling, og må sies å ha vært en medvirkende årsak til forbudet mot salg av vin og brennevin i 1919.

Hvis man gjennomgår årene frem til andre verdenskrig, ser vi at alkoholkonsumet i Norge ligger relativt stabilt i området rundt 3 liter pr. innbygger (SSB). I krigsårene mellom 1940–1945 ble omsetningen av alkohol naturlig nok redusert kraftig, mens det i etterkrigstiden gikk opp til det nivået som var i årene før krigen. I løpet av årene fra 1960–1980 økte forbruket fra om lag 3 liter pr. innbygger til ca. 5 liter. pr. innbygger.

I årene 1980–2007 har vi hatt en svak oppgang i forbruket, som i dag ligger på om lag 6.6 liter pr. innbygger. Tall fra SSB viser en sterk nedgang i forbruk av brennevin i denne perioden, fra 2.46 liter i 1980, til 1.35 liter i 2007. Økningen i forbruk gjør seg gjeldende knyttet til omsetning av vin, som i 1980 var 0.75 liter pr. innbygger, mens det var 2.11 liter pr. innbygger i 2007. Forslagsstillerne mener dette har sammenheng med et mer kontinentalt drikkemønster, som i korthet kan oppsummeres ved at alkohol konsumeres på vanlige ukedager, men i et mindre omfang enn hva som har vært tilfellet i den tradisjonelle norske "helgefylla".

1.3 Historisk fremstilling av norsk narkotikapolitikk og narkotikahistorie

I motsetning til alkohol er narkotika historisk sett et nytt rusmiddel i Norge. Det ses i denne sammenheng bort fra tidlige tiders bruk av sopp og andre veksters rusende effekt. Det tas dermed utgangspunkt i historikken knyttet til cannabis, opiater og sentralstimulerende stoffer. Forslagsstillerne vil også gjøre rede for de utviklingstrekk man ser knyttet til utvikling av kjemiske stoffer, såkalte "partydrugs".

Kilder som blir benyttet i dette kapitlet er blant annet Statistisk sentralbyrå, SIRUS, forsker ved Senter for samfunnsforskning Svanung Fjær ACTIS og Kripos.

Norsk narkotikapolitikk må sies å ha hatt sin oppstart på 1970-tallet. Det er spesielt tre ulike stortingsmeldinger som må sies å ha hatt en betydelig innflytelse på narkotikapolitikken. Disse ble fremmet i 1976, 1985 og 1996. Den dominerende retningen på 1970-tallet fokuserte på ungdommens sosiale situasjon. Det ble lagt vekt på å øke kunnskapen knyttet til å "gjenkjenne" narkotikamisbrukere, og hvilke kjennetegn og signaler man kunne registrere hos disse personene. I denne tiden anså man narkotikamisbrukere som et nasjonalt problem, selv om man allerede da så tegn som tydet på at Oslo og andre store byer var de stedene hvor problemene var størst. Utover 1980-tallet dreide fokuset mot kontroll, samtidig som frivilligheten kom sterkt på banen knyttet til forebyggende arbeid. Det var i denne tidsperioden man formulerte en målsetting knyttet til det "narkotikafrie samfunn". På 1990-tallet fikk man et fokus som dreide seg om skadereduserende tiltak. Det var videre i denne tidsperioden man fikk en vekst i fagmiljøer, forskning og behandling. I tillegg fikk man etablert regionale kompetansesentra. I 2000 ble rusmiddeldirektoratet integrert i helse- og sosialdirektoratet (nåværende helsedirektoratet), noe som skulle medføre en bedre samhandling med øvrig helsetjeneste på nasjonalt nivå. Dette ble ytterligere forsterket gjennom rusreformen fra 2002, da narkotikabehandlingen ble en integrert del av spesialisthelsetjenesten, og de narkomane fikk de samme rettigheter som andre pasientgrupper. Dette skjedde blant annet gjennom Ot.prp. nr. 54 (2002–2003) og Ot.prp. nr. 63 (2002–2003).

Utviklingen i bruk av legemiddelassistert behandling (LAR) er et relativt nytt fenomen, som bryter med det gamle tankegodset om at "alle skal bli rusfri". På denne måten kan man si at utviklingen har dreid i en retning der helsetilstanden til de tyngste narkotikamisbrukerne har gått foran samfunnets mål om et "narkotikafritt samfunn" som var gjeldende på 1980-tallet.

1.3.1 Narkotika som rusmiddel i et historisk perspektiv

Noen narkotiske stoffer har en lang historie, blant annet kan man nevne at opium ble brukt som smertestillende middel i flere kulturer flere tusen år tilbake i tid. Cannabis (hasj, marihuana osv.) er en plante som er godt kjent og brukt i gamle kulturer, og har også blitt brukt som medisin frem til om lag 1960. Kokain er et narkotikum som kommer fra kokaplanten. Kokaplanten ble blant annet brukt av indianere i Andesfjellene. Amfetamin er et annet stoff som ble syntetisert allerede på midten av 1800-tallet, og ble blant annet brukt for å øke ytelsesevnen hos soldater i 2. verdenskrig. Narkotiske stoffer ble imidlertid ikke sett på som et problem før ungdommer begynte å ta disse i bruk som rusmidler. Hippieungdommer i USA var blant de første som ble sett på som et problem, mens utviklingen spredte seg til Norge i 1960-årene. De første narkotiske stoffene som ble benyttet i Norge var cannabis og amfetamin. I 1970-årene kommer også bruken av opiater og sprøytemisbruk til Norge. På 1980-tallet ble kokain tatt i bruk i større grad, mens ecstasy og GHB ble "populære" narkotika på 1990-tallet og frem mot årtusenskiftet.

I oversikten under fra Actis finner vi en gjennomgang av de mest vanlige narkotiske stoffene. Forslagsstillerne vil understreke at dette ikke er en total gjennomgang av de ulike variasjonene av såkalte "partydrugs" som er kjemisk fremstilt. Forslagsstillerne mener allikevel dette er en god oversikt over de mest brukte narkotiske stoffene i Norge:

• Benzodiazepiner er egentlig legemidler som i ulike varianter brukes mot blant annet søvnløshet, angst og epilepsi.

• Cannabis er en samlebetegnelse for hasj, marihuana og cannabisolje, og stammer fra planten Cannabis sativa.

• Ecstasy er både et sentralstimulerende og et hallusinerende stoff. Virkestoffet i ecstasy er MDMA. Stoffer basert på MDMA og andre kjemisk nært beslektede stoffer betegnes også som designer drugs.

• GHB (gammahydriksybutyrat) forekommer naturlig hos mennesker. Det har vært brukt som beroligende middel og sovemiddel.

• Hallusigene stoffer, deriblant LSD, PCP og ketamin påvirker sentralnervesystemet og kan ifølge SIRUS gi sansebedrag, illusjoner og hallusinasjoner.

• Opioder er en fellesbetegnelse på stoffer som er fremstilt fra opiumsvalmuen, og brukes til å fremstille smertestillende midler til medisinsk bruk. Opioder omfatter imidlertid også et av de mest avhengighetsskapende narkotiske stoffene, nemlig heroin. Også morfin, metadon og opium er opioder.

• Sentralstimulerende stoffer, som kokain og amfetamin, finnes i mange varianter og fremstilles syntetisk. Et annet svakere sentralstimulerende stoff er khat.

Kilde:Actis

1.4 Dagens situasjon

I dette punktet vil forslagsstillerne redegjøre for bruk av alkohol og narkotika i dagens samfunn. Det vil bli gjort rede for estimater knyttet til misbruk av lovlige og ulovlige rusmidler, samt at det vises til en del statistikk knyttet til sammenligning med andre land. Forslagsstillerne vil påpeke at noen av de estimatene som gjengis må vurderes kritisk, da disse kan være noe usikre. Formålet med dette punktet er å synliggjøre og beskrive hvilke utfordringer og problemstillinger som ligger til grunn for de løsninger som vi mener er påkrevd.

1.4.1 Alkoholkonsum

Forslagsstillerne viser til SIRUS, som uttaler følgende knyttet til definisjon av alkoholikerbegrepet:

"Siden det ikke finnes noen klar definisjon av hva en alkoholiker er, og da det derfor heller ikke finnes noe register over alkoholikere, er det umulig å svare direkte på dette spørsmålet. Hvis vi derimot definerer hva vi skal mene med en "storkonsument" kan vi beregne hvor mange slike det finnes. En vanlig definisjon på "storkonsument" er en som drikker mer enn 10 cl ren alkohol pr. dag i gjennomsnitt over hele året, dvs. 36,5 liter ren alkohol pr. år."

I 2007 var det registrerte alkoholforbruket i Norge 6,60 liter ren alkohol pr. innbygger over 15 år. Hvis vi da antar at det totale gjennomsnittskonsumet (inkl. det uregistrerte) pr. innbygger over 15 år er ca. 8 liter ren alkohol pr. år, og at det er ca. 86 pst. av befolkningen over 15 år som har drukket alkohol siste år, blir gjennomsnittet pr. alkoholbruker ca. 9 liter ren alkohol pr. år. Sammenhengen mellom gjennomsnittsforbruket pr. alkoholbruker 15 år og over, og andelen som drikker mer enn 10 cl ren alkohol pr. dag, er estimert av Ole-Jørgen Skog i boken "Alkohol i Norge" (1985). Ifølge hans beregninger vil 9 liter pr. år tilsvare at 275 personer pr. 10 000 drikker mer enn 10 cl pr. dag.

Befolkningen i Norge som er 15 år eller mer er pr. 1. januar 2007 beregnet til 3 775 203 personer. Multiplisert med andelen alkoholbrukere (86 pst.) gir dette 3 246 675 alkoholbrukere. Dermed får vi at antall "storkonsumenter" er:

275 x 3 246 675/10 000= 89 284

Etter dette skal det altså være ca. 90 000 "storkonsumenter" i Norge. En skal imidlertid huske på at tallet er nokså usikkert. Beregner vi en øvre og nedre grense som ett standardavvik til hver side, får vi at antallet "storkonsumenter" ligger et sted mellom 66 500 og 123 000 personer. Det må også gjentas at dette ikke er antall "alkoholikere" i Norge. Noen kan kanskje drikke såpass store mengder alkohol uten at folk vil karakterisere vedkommende som alkoholiker. Omvendt vil sikkert mange som drikker mindre enn 10 cl ren alkohol pr. dag helt tydelig ha problemer med sitt alkoholbruk, og kanskje bli karakterisert som "alkoholiker".

Rapporten Rusmidler i Norge fra 2007 gir en oversikt over årlig omsetning av alkohol i Norge per innbygger 15 år og over, i vareliter og liter ren alkohol. Nedenfor er tallmaterialet for liter ren alkohol per år gjengitt. Statistikken viser at det var en nedgang i alkoholforbruket per innbygger fra 1987 til 1993 fra 5,38 liter til 4,55 liter ren alkohol per år. Fra 1993 til 2006 har det vært en jevn økning fra 4,55 liter til 6,64 liter ren alkohol per år.

Tallene omfatter registrert omsetning av alkohol. Det uregistrerte forbruk i form av hjemmeprodusert alkohol, turistimport og smuglervarer inngår ikke. Statistisk sentralbyrå publiserte ikke omsetningstall i 1998.

Årlig omsetning av alkohol per innbygger 15 år og eldre, 1990–2007, målt i liter ren alkohol per person totalt og fordelt på ulike drikkesorter

[Figur:fig1.eps]

Kilde: St.prp. nr. 1 (2008–2009)

Det uregistrerte konsumet fra taxfreehandel, grensehandel, hjemmebrent, smugling antas å utgjøre en viss andel av det totale konsumet, men denne andelen har trolig sunket noe siden 1990-tallet.

1.4.2 Alkoholomsetning i utvalgte land

I tabellen nedenfor gis en oversikt over hvor stor omsetning av ren alkohol det har vært for aldersgruppen 15 år og oppover i et utvalg av land.

Tabellen gir en oversikt over registrert omsetning i de ulike landene. Estimert uregistrert alkoholforbruk og omsetning er ikke tatt med her, og følgelig heller ikke hvordan disse eventuelt varierer mellom landene.

Hvis man ser på tallene fra Verdens helseorganisasjon (2005), ser vi at alkoholforbruket i Norge er blant det laveste i Europa. Tabell 1 viser en sammenligning i alkoholkonsum med utvalgte land. Denne oversikten viser at vi ligger lavt sett i sammenheng med de land som ligger i vår nærhet, og som i mange sammenhenger har en tilnærmet lik samfunnsstruktur. Det er vanskelig for forslagsstillerne å forklare hvorfor man i Norge drikker om lag halvparten så mye som man gjør i land som Tyskland, Frankrike og Danmark. Det er likevel interessant å se dette i lys av estimatene knyttet til antall alkoholmisbrukere som er gjengitt tidligere. Tabellen nedenfor skulle dermed tilsi at andelen alkoholikere er lavt i Norge sammenlignet med de fleste øvrige land. Forslagsstillerne mener imidlertid dette blir unøyaktige konklusjoner, men at det allikevel er estimater som sier noe om forholdet mellom alkoholkonsumet i de landene som blir gjengitt.

Alkoholforbruk pr. innbygger i utvalgte land

Forslagsstillerne mener at den sterke økningen i salg av vin, på bekostning av salg av andre og sterkere alkoholprodukter, kan ha en sammenheng med en mer kontinental drikkekultur, og at dette igjen har sammenheng med en stadig mer globalisert verden. Det er imidlertid grunn til å påpeke at man ikke har noen eksakte tall knyttet til illegal omsetning av alkohol i Norge. Hjemmebrenning og smugling kan kun omtales gjennom usikre estimater, og det må derfor presiseres at de ovenforstående tallene er usikre.

I rapporten "Drogutvikling i Sverige 2006 beregner de det totale konsumet ren alkohol til 10,2 liter i 2005 per innbygger som er 15 år eller eldre.

"Mycket av alkoholen som dricks har nuförtiden sitt urspr.ung i privat införsel och denna andel bestämdes till 22% 2005. Samma år härrörde 2% från legal hemtillverkning, 11% från smuggling och hembränning (dvs illegala källor), 15% från restauranger och livsmedelsbutiker samt 48% från Systembolaget (...) Mellan 1990 och 2005 har andelen oregistrerad alkohol fördubblats, från 18 till 36% av konsumtionen."

1.4.3 Narkotikabruk i Norge

Forslagsstillerne viser til de to tabellene nedenfor som viser prosent av ungdom mellom 15–20 år som oppgir at de noen gang har brukt henholdsvis heroin (og lignende stoffer) og cannabis. Det er slik forslagsstillerne ser det hensiktsmessig å se på denne aldersgruppen, slik at man får et innblikk i unges bruksmønster av disse stoffene. Det er også slik at forslagsstillerne ønsker å fokusere på denne målgruppen når man skisserer forbedringer i det forebyggende arbeidet som kommer senere i dokumentet.

Prosent av ungdom i alderen 15–20 år som oppgir at de noen gang har brukt heroin eller lignende stoffer:

Kilde: Sirus

Det man kan lese ut fra den ovenstående tabellen er at andelen ungdom mellom 15–20 år som har brukt heroin og lignende stoffer er relativt stabil de siste årene, dette gjelder både i Norge som helhet, og i Oslo spesielt. Forslagsstillerne har merket seg at 2004 ligger svært lavt når det gjelder Oslo, men det kan være statistiske feilmarginer som gjør at dette ikke er helt relevant. Det er imidlertid interessant å merke seg den prosentvise stabiliteten, som sier oss at dersom det forebyggende arbeidet har hatt en god effekt, så er dette ikke noe som har utbedret seg de senere årene, men noe som har vært forholdsvis konstant.

Prosent av ungdom i alderen 15–20 år som oppgir at de noen gang har brukt cannabis:

Kilde: Sirus

Forslagsstillerne mener det må kunne sies å være relativt konstant bruk av cannabis blant ungdom i Norge. Det er naturligvis noen svingninger fra 1996 og frem til 2005, men disse må kunne sies å være relativt små. Det som imidlertid er verdt å merke seg, er den doblingen som er funnet sted fra 1986 og frem til 2005. Det er også verdt å merke seg den relativt klare forskjellen mellom Norge som helhet og Oslo spesielt. Tiltak som kan settes inn knyttet til storbyproblematikken vil bli omtalt senere i dokumentet.

[Figur:fig2.eps]

Tabellen over viser antall ungdommer mellom 15–20 år som oppgir at de har prøvd cannabis. Tabellen er hentet fra St.prp. nr. 1 (2008–2009).

Tabellen fra St.prp. nr. 1 (2008–2009) viser en nedgang i ungdom som oppgir at de har prøvd cannabis i 2007, sammenlignet med årene 1996–2006, dette er en gledelig utvikling. Årsaksforhold til denne nedgangen er vanskelig å slå fast, men det er viktig for forslagsstillerne at det iverksettes ytterligere tiltak for å forsterke denne trenden.

Forslagsstillerne mener det er to faktorer man må merke seg i forbindelse med utviklingen i antall ungdommer som har prøvd narkotiske stoffer i Norge. Den første konklusjonen er at det synes å være en viss stabilitet i prosentandelen som har prøvd både cannabis og heroin de siste årene, men at den utvikling som har funnet sted, spesielt knyttet til bruk av cannabis, er positiv. Den andre faktoren som gjør seg gjeldende, er at Oslo ligger tydelig over landsgjennomsnittet. Forslagsstillerne mener derfor det er grunn til å anta at de større byene i Norge har en større utfordring knyttet til illegale rusmidler enn distriktene. Årsaksforhold, sammenhenger og løsninger knyttet til storbyproblematikken vil forslagsstillerne komme inn på senere i dokumentet.

1.4.4 Antall narkotikamisbrukere

De første estimatene for Norge ble laget i 1990. Det har vært benyttet forskjellige metodiske måter å estimere på i Norge over tid, og det er usikkerhet knyttet til tallmaterialet. Ut fra de tilgjengelige kildene foreligger det ikke data for Norge som gjør det mulig å sammenlikne antallet rusmisbrukere med andre land. Det er ulike måter å estimere antallet narkotikamisbrukere på i de ulike landene. Det varierer også hvilke narkotiske stoffer som er tatt med i estimatene. Tilgjengelig tallmateriale for hvert land er presentert nedenfor, men det er ikke gjort rede for hvilke metoder som er benyttet for de ulike estimatene for antallet narkotikamisbrukere.

Senter for rusmiddelforskning (SIRUS) skriver følgende om antall narkotikamisbrukere i Norge på sine hjemmesider:

"Å kartlegge hvor mange som misbruker narkotiske stoffer innebærer store metodiske vansker. Når det gjelder kjennskap til antall sprøytemisbrukere i Norge, er det bare mulig å operere med estimater. Slike estimater vil alltid være heftet med usikkerhet."

• I 1990 ble det for første gang gjort en beregning på antallet sprøytemisbrukere i Norge. Antallet aktive sprøytemisbrukere i 1990 ble anslått mellom 4 000 og 5 000.

• Et nytt estimat ble gjort i 1999. Beregningene viste at antallet sprøytemisbrukere i Norge hadde steget til mellom 9 000 og 12 000. Undersøkelsen viste også at de fleste sprøytemisbrukere injiserte heroin. Andelen som i hovedsak injiserte amfetamin lå på omkring 10 pst.

• Beregninger for 2001 viste at antallet sprøytemisbrukere lå mellom 10 500 og 14 000.

• I 2002 ble antall sprøytemisbrukere beregnet til å være mellom 11 000–15 000.

• Ifølge beregninger for 2004 var det mellom 8 200 og 12 500 sprøytemisbrukere i Norge. Indikatorene var stabile til 2005 og man antar at antallet ligger i samme intervall, mellom 8 200 og 12 500 også i 2008.

Antallet injiserende misbrukere ansees å være relativt høyt i Norge. Det er benyttet ulike beregningsmåter og kilder ved estimatene overfor, jf. SIRUSs hjemmeside for hvordan beregningene er foretatt og forskjeller i dem.

I henhold til St.prp. nr. 1 (2008–2009) fra Helse- og omsorgdepartementet er "Narkotikamisbruket i Norge lavt i europeisk sammenheng, mens antallet injiserende misbrukere er relativt høyt."

1.4.5 Narkotikarelaterte dødsfall i Norge

Nedenfor gis det en oversikt over antall narkotikarelaterte dødsfall i Norge de siste 10 årene. Forslagsstillerne påpeker at tall fra SSB ikke samsvarer med de tallene som her er benyttet, og at dette skyldes ulike kriterier for hva som defineres som narkotikarelaterte dødsfall. Forslagsstillerne velger å bruke tall fra Kripos for å synliggjøre utviklingen de siste årene.

[Figur:fig3.eps]

Kilde: Kripos

Forbundet Mot Rusgift beskrev situasjonen slik i 2003, som var det året med lavest andel overdoserelaterte dødsfall:

"Mens gjennomsnittlig antall døde i år er under 4 pr. måned, var gjennomsnittet i 1998 vel 11 pr. måned.

Det rapporteres også om en nedgang i overdosedødelighet i andre deler av landet. Den sterke nedgangen i overdosedødsfall i Oslo skyldes muligens flere forhold, sier leder i Forbundet Mot Rusgift, Knut T. Reinås. For det første er en større andel heroinavhengige etter hvert kommet under metadonbehandling. Dette bidrar sikkert til nedgangen. For det andre er det utviklet flere helseorienterte lavterskeltiltak i Oslo, som Feltpleien, som er tatt i bruk i stort omfang av de stoffavhengige. Men det er også grunn til å peke på at politiet har gjort færre beslag av heroin, at heroinet som finnes på markedet tydeligvis er mer utblandet enn det var for noen år siden, og kanskje spesielt at beslagene av Rohypnol har gått kraftig tilbake, noe som tyder på at det er langt mindre Rohypnol i omløp. Rohypnol blandes som kjent med heroin hos injiserende opiatavhengige, og utgjør da en spesielt risikabel blanding."

Forslagsstillerne viser til oversikten over antall narkotikabeslag som er gjengitt nedenfor, der det kommer frem at antall beslag er sunket fra 2003 til 2007, noe som fremkaller et spørsmålstegn knyttet til den analysen som ble gjort i 2003 av Forbundet Mot Rusgift. Forslagsstillerne har merket seg at antall overdoserelaterte dødsfall har steget noe fra 2003 til 2007, mens antall narkotikabeslag har gått ned. Forslagsstillerne ønsker ikke å trekke noen entydig konklusjon på hva som er årsaken til svingningene i overdoserelaterte dødsfall, men er av den oppfatning at det må iverksettes flere konkrete tiltak for å imøtekomme denne utviklingen. Målet må, slik forslagsstillerne ser det, være en nullvisjon knyttet til overdosedødsfall i Norge. Tiltak vil bli omtalt senere i dokumentet.

Hvis man ser på alderssammensetningen knyttet til narkotikarelaterte dødsfall, finner vi følgende tall fra Kripos:

[Figur:fig4.eps]

Forslagsstillerne merker seg at det er en relativt lav andel narkotikarelaterte dødsfall i aldersgruppen 16–20 år, mens den største andelen av slike dødsfall finnes i alderssegmentet 26 til 35 år.

Hvis man ser på Kripos sine tall knyttet til narkotikabeslag, ser vi følgende utvikling de siste årene:

[Figur:fig5.eps]

Forslagsstillerne merker seg at andelen beslag ser ut til å holde seg relativt stabil de siste 5 årene. Forslagsstillerne vil ikke trekke konklusjoner knyttet til hvorvidt dette er et tegn på et stabilt marked, eller om det skyldes ressurstilgangen til tollvesen og politi.

I tabellen under vises beslag som oppfyller paragraf 162 tredje ledd. Disse anses for å være grov narkotikakriminalitet:

Kilde: Kripos

Forslagsstillerne har merket seg at andelen saker som kommer inn under denne paragrafen, har sunket de siste årene. Det vises i denne sammenheng til Kripos sin årlige narkotikarapport. Som tidligere nevnt ønsker ikke forslagsstillerne å trekke den konklusjon at det er færre grove narkotikaforbrytelser i 2007 sammenlignet med tidligere år, men dersom dette er tilfellet, er det en gledelig utvikling.

Basert på de beslag som er gjort i 2007, har Kripos laget følgende oversikt som estimerer markedsandelene for ulike illegale stoff:

[Figur:fig6.eps]

Dersom man legger dette estimatet til grunn, ser man at det er en klar overvekt av cannabis og amfetamin/metamfetamin. Dette samsvarer bra med tallmaterialet knyttet til estimater av narkotikabruk som tidligere er nevnt, blant annet fra SIRUS.

Forslagsstillerne vil komme tilbake til de utfordringer som toll- og justissektoren har knyttet til smugling av illegale stoffer.

1.4.6 Antall narkotikamisbrukere i Norge sammenlignet med andre land

På hjemmesiden til European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addictions (EMCDDA) er det laget et barometer for narkotikabruk under det enkelte lands profil. Disse grafiske figurene er tatt med innledningsvis for hvert land for å gi en generell oversikt over narkotikabruk i landet, og da spesielt "problem drug use"(PDU).

Tallmaterialet som er gjengitt for hvert av landene, er også hentet fra det enkelte lands profil på EMCCDAs hjemmeside og fra de nasjonale landrapportene til EMCDDA. Problematisk bruk av narkotika og medikamenter (PDU) er her definert som "intravenous use of drugs anor prolonged/regular use of opiates cocaine and/or amphetamines". Extacy og cannabis er ikke inkludert. Forslagsstillerne mener det er hensiktsmessig å ha denne sammenligningen som et grunnlag for å iverksette tiltak i Norge. Det er, slik vi ser det, viktig å bygge på komparative sammenligninger mellom land vi pleier å sammenligne oss med, også når det gjelder ruspolitiske tiltak.

Norge

[Figur:fig7.eps]

Kilde: http://www.emcdda.europa.eu/publica.tions/countryoverviews/no/barometer

I Norge har man kun statistikk for bruk av injeksjon/sprøyter. Det mangler data som gir oversikt over jevnlig bruk av opiater, kokain og/eller amfetamin. På EMCDDAs hjemmeside om PDU (problem drug use) i Norge står det (fritt oversatt): Antallet sprøytemisbrukere i Norge økte fram til 2001, så ble antallet redusert fram til 2003 før det flatet ut. For 2004 indikerer estimatene at det var mellom 8 200 og 12 500 sprøytemisbrukere, og estimatene for 2005 and 2006 var i grove trekk like med de for 2004.

Sverige

[Figur:fig8.eps]

Kilde: http://www.emcdda.europa.eu/publica.tions/country-overviews/se/barometer

På EMCDDAs hjemmeside står det om Problem DrugUse (PDU) i Sverige (fritt oversatt): De nyeste estimatene (2003) for antallet narkotikamisbrukere viser at det var 26000 narkotikamisbrukere (dvs. 2,9 narkotikamisbruker pr. 10 000 innbyggere). Resultatene ble presentert i en regjeringsrapport i oktober 2006, og ifølge rapporten har antallet narkotikamisbrukere vært mer eller mindre konstant siden 1998, med en topp i 2001 på nærmere 28 000 narkotikamisbrukere. Problematisk narkotikamisbruk i Sverige er dominert av heroin og amfetamin. En nasjonal spørreundersøkelse i 1998, viste at 73 pst. av de narkomane (PDUs) hadde brukt amfetamin de siste 12 månedene, og 32 pst. rapporterte at amfetamin var deres viktigste narkotiske stoff.

Danmark

[Figur:fig9.eps]

Kilde: http://www.emcdda.europa.eu/publica.tions/country-overviews/dk/barometer

På EMCDDAs hjemmeside står det om Problem Drug Use (PDU) i Danmark (fritt oversatt): De nyeste estimatene for antallet narkotikamisbrukere ble laget i 2005. Problem drug use ble definert som narkotikamisbrukere som rapporterte vedvarende bruk av illegal narkotika, inkludert cannabis som gir sosiale og psykiske konsekvenser. I 2001 var antallet narkotikamisbrukere estimert til 7.2 brukere pr. 1 000 innbygger i alderen 15–64 år eller 25 500 narkotikamisbrukere totalt. Det totale antallet cannabisbrukere ble anslått til 6 000. I 2005 ble det totale antallet narkotikamisbrukere estimert til 27 000, hvorav 7 300 var estimert å være cannabisbrukere. Sammenliknet med estimatene fra 2001 er antallet narkotikamisbrukere ansett å være stabilt, selv om det synes å være en økning i brukere av cannabis og stimuli som søker behandling, og en nedgang i opiat/ heroinbrukere som søker behandling.

Finland

[Figur:fig10.eps]

Kilde: http://www.emcdda.europa.eu/publica.tions/country-overviews/fi/barometer

På EMCDDAs hjemmeside står det om Problem Drug Use (PDU) i Finland (fritt oversatt):

Estimatene for antall problem drug users/narkotikamisbrukere i Finland omfatter misbrukere av amfetamin og opiater. For i motsetning til mange andre europeiske land der heroin er det viktigste narkotiske stoffet, er amfetamin det mest vanlige injiserte narkotiske stoffet i Finland. I 2002 var raten narkotikamisbrukere estimert til 6,5 brukere pr. 1 000 innbygger i alderen 15–55 år. I 2005 var det omtrent 14 500–19 100 misbrukere av amfetamin og opiater. Dette utgjør 0,6–0,7 pst. av aldersgruppen 15–55 år i hele befolkningen. Etter en økning på slutten av 1990-tallet, indikerer de siste estimatene at situasjonen har stabilisert seg.

I henhold til 2006-resultatene fra informasjonssystemet om narkotikabehandling var følgende narkotiske middel hovedkilde til misbruket: "Among all drug treatment clients of substance abuse services, opiates were the primary problem substance of clients entering drug treatment (41%), followed by stimulants (21%), the combined use of drugs and alcohol (17%), cannabis (14%) and sedatives (7%). Buprenorphine was the primary problem substance for 31% of the clientele."

Ifølge studier er alkohol det mest problematiske rusmiddelet i Finland, og landet har en relativt kort historie for narkotikamisbruk.

Frankrike

[Figur:fig11.eps]

Kilde: http://www.emcdda.europa.eu/publica.tions/country-overviews/fr/barometer

På EMCDDAs hjemmeside står det om Problem drug use (PDU) i Frankrike (fritt oversatt):

Et nasjonalt estimat for narkotikamisbruk ble laget i Frankrike i 1999 ved å bruke den demografiske metoden for å estimere en rate på 0,46 pst. daværende kokain, og heroinbrukere av den befolkningen i alderen 15–54 år. I 1999 ble lokale estimater for bruk av opiater og kokain i løpet av de siste 30 dagene blant respondenter som hadde bodd i byen i tre måneder, gjennomført i fem franske byer ved capture-recapture metoden. Estimatene for antall narkotikamisbrukere innenfor studien varierte mellom 6,5 personer pr. 1 000 innbygger i alderen 15.59 i Toulouse, til 15,5 personer pr. 1 000 innbyggere i alderen 15–59 i Nice.

Flere metoder for å beregne estimater er benyttet i Frankrike for å produsere nasjonale estimater for vedvarende bruk av heroin og kokain i 1999. (Costes et al. 2003). Antallet opiater eller kokainmisbrukere er mellom 150 000 og 180 000, noe som samsvarer med et nivå på misbruket i befolkningsgruppen i alderen 15–54 år på mellom "3.9 pr. mil and 4.8 pr. mil."

1.4.7 Oppsummering av sammenligningen

Forslagsstillerne erkjenner at de estimater som brukes for å kartlegge narkotikamisbruk i de overnevnte land til dels er varierende, og derfor høyst usikre. Dette er en naturlig konsekvens ettersom det er ulike metoder som benyttes, samt at treffsikkerheten må sies å være lav sett i lys av at dette er et illegalt marked. Det vil alltid være usikkerhetsmomenter knyttet til en slik kartlegging, men det kan allikevel være fornuftig å ha med seg en sammenligning med øvrige land, for å se hvordan Norge ligger an med tanke på narkotikamisbruk.

Regjeringens konklusjon i St.prp. nr. 1 (2008–2009) er som følger:

"Narkotikamisbruket i Norge er lavt i europeisk sammenheng, mens antallet injiserende misbrukere er relativt høyt."

Forslagsstillerne er enig i denne konklusjonen, men mener det fortsatt er en usikkerhet knyttet til ikke-injiserende misbruk i Norge, spesielt hva gjelder cannabis. Det er videre grunn til å påpeke at Norge har store utfordringer knyttet til narkotikamisbruk, og at det derfor er viktig med målrettede tiltak for å begrense bruken. Tiltak og forslag vil bli omtalt senere i dokumentet.