Brev fra Aksjonskomiteen for offentlig ansattes pensjonsrettigheter v/leder til Justis- og politidepartementet v/statsråden, datert 1. oktober 2007

Samordning med såkalt "negativ effekt"

Denne saken har vært oppe mange, mange ganger før. Vi går ut fra at De kjenner til dette. Vi skal likevel gi en kort beskrivelse av viktige punkter.

Den gruppen som rammes er enker/enkemenn, og begge ektefellene må ha tjent opp pensjon. Det er bare en liten del av denne gruppen som rammes. Vi avgrenser oss til enkepensjon og alderspensjon.

En enke som rammes, vil ha rett til 2 pensjoner, en enke- og en alderspensjon. Enkepensjonen kan være behovsprøvet ned til 0, men dette har ikke noe med samordning å gjøre.

De 2 omtalte pensjonstyper er tjent opp, og betalt for, av 2 forskjellige personer, og de skal dekke 2 forskjellige tap, tap av egen lønn og økonomisk tap i forbindelse med tap av ektefelle. Samordningsloven fra 1959 innførte ingen samordning av disse 2 pensjonstypene, og det gjelder fortsatt. Dette er viktig. Prinsipp: Samordningen skal hindre dobbel erstatning for samme tap, og sum pensjon for hver pensjonsart skal avgrenses til "full pensjon." Statsråd Bjarne Håkon Hanssen skriver, bl.a. i brev av 16.5.2007, i vanlig villedende stil, at ingen "får mindre enn bruttogarantien på 66 prosent av pensjonsgrunnlaget ved full opptjeningstid." Han kan ennå ikke ha oppdaget at alle som rammes av "negativ effekt" har rett til minst 2 pensjoner. Det er statsråden for Fagdepartementet som uttrykker seg slik.

Da folketrygden ble innført fra 1.1.1967, ble det forhandlet om tilpassingen mellom tjenestepensjon og folketrygdpensjon. Partene under disse forhandlingene var fagfolk, og de kom frem til et riktig resultat. Dette gikk bl.a. ut på at tilleggspensjon fra folketrygden, tjent opp av inntekter som ikke var pensjonsgivende i statlige og kommunale ordninger, skulle holdes utenfor samordningen. Det omtalte resultat ble bygget inn i en tilleggslov til pensjonsloven. Loven overlot den detaljerte gjennomføringen av dette til forskrift, gitt av "Kongen." Så langt gikk alt rett og riktig for seg.

Det daværende Sosialdepartement var ansvarlig for gjennomføringen. Der satt det en egenrådig byråsjef, uten kontroll. Departementet saboterte den omtalte forskrift, og fikk massiv, berettiget kritikk. Til slutt måtte departementet gi seg, men først fikk de endret loven, uten at innholdet ble endret.

Statens Pensjonskasse ble anmodet om å utarbeide utkast til forskrift. Dette ble gjort. Hvis forslaget fra Pensjonskassen hadde blitt fulgt, hadde vi ikke hatt noen av disse sakene, men byråsjefen passet på å "glemme" enkene i forskrift av 9.4.1973. Striden fortsatte. Departementet (byråsjefen) hevdet at de omtalte forhandlerne ikke hadde ment alt det de hadde utformet, og at man kan samordne alders- og enkepensjon hvis den ene er tjent opp i form av tilleggspensjon i folketrygden. Striden fortsatte, og alle kontrollorganer, inklusive Trygderetten og Sivilombudsmannen, men unntatt Riksrevisjonen sviktet.

Eidsivating lagmannsrett behandlet saken i 1989 (Bjøraanesset-saken). Dommerne hadde satt seg grundig inn i saken. Riksrevisjonen og flere ble innkalt som vitne. Dommen var enstemmig og gikk ut på at departementet hadde feiltolket og feilpraktisert loven helt siden 1967. Stortinget sørget for at innholdet i dommen ble innarbeidet i loven med virkning fra 1,1, 1977. Dette ga 12 års etterbetaling (700 mill. kr.) Det som disse enkene var blitt snytt for fra 1967 - 1977 ble vurdert som foreldet. Dommen ble ikke anket, og dermed rettsgyldig. Normalt skulle dette bety at departementet og Regjeringen (staten) hadde akseptert dommen, men den gang ei.

Under lovendringen i 1983 hadde departementet klart å "smugle" inn en ny feil, uten at Stortinget ble gjort oppmerksom på forholdet. Departementet la seg på en ny praksis for å snyte disse enkene for opptjent pensjon. Den nye feilen rammet bare de enkene der begge ektefellene hadde tjent opp tilleggspensjon i folketrygden. Ca. halvparten av den opprinnelige feilen var nå ryddet bort. Feilen fortsatte for den andre halvparten, men ofte med noe redusert beløp. Den nye feilen kan beskrives slik:

Enken har selv tjent opp en full (30 år) alderspensjon i staten. Så lenge hun er yngre enn 67 år, får hun ikke utbetalt egenopptjent tilleggspensjon fra folketrygden, og hun rammes ikke av feilen. Så blir hun 67 år og får honorert egenopptjeningen i folketrygden. Den gir en utbetalt effekt på kr. 22 000 pr. år. Siden hun har full egenpensjon fra før, skal hun ikke ha noe mer, og en riktig samordning ville gå ut på at hun får et såkalt samordningsfradrag i statspensjonen på kr. 22 000, og hun får ingen utbetalt nytte av egenopptjeningen i folketrygden. Folketrygden øker m.a.o. med kr. 22 000, og statspensjonen reduseres med samme beløp, og netto resultat blir = 0. Dette er det riktige.

Departementet har i sin visdom funnet ut at i eksemplet ovenfor kan de redusere statspensjonen med kr. 40 000, og dermed har enken tapt kr. 18 000 pr. år, på grunn av egenopptjeningen i folketrygden. Dette er saken i et nøtteskall. Samordningen i seg selv er riktig. Feilen består i at samordningsfradraget er for stort. Det får ikke full erstatning i den ytelsen det samordnes med, og dermed oppstår det et tap, større eller mindre.

Striden fortsatte etter 1989, og tidligere sosialminister Frogn-Sellæg ba en tidligere sorenskriver Flaaten på Notodden om en utredning. Han leverte et solid arbeide som konkluderte med at dette har vært feil helt siden 1967. Departementet forsøkte å bortforklare dette, men ble ikke tatt alvorlig. Stortinget ryddet opp i en god del av disse feilene i 1992, med ny etterbetaling fra 1.10.1976 (500 mill. kr.). Stortinget var klar over at det gjensto en restgruppe. Dette ble overlatt til forskrift. Departementet har sin vane tro sabotert dette. Det en denne restgruppen denne saken nå dreier seg om.

11994 ble en sak ført for Høyesterett (Lassung-saken). Tidligere ass. regjeringsadvokat Bård Tønder førte saken i 1989 og tapte. Nå førte han den nye saken for Høyesterett. Han var nok klar over at med den enstemmige, rettskraftige dommen i 1989 hadde han lite å fare med. Han ba Høyesterett om lov til å prosedere Bjøraanesset-saken om igjen. Dette var egentlig en meningsløshet, siden innholdet i dommen var bygget inn i samordningsloven, i en form som ikke en gang Sosialdepartementet kunne mistolke. Han kunne like gjerne prosedere på at loven er feil. Dommerne i Høyesterett klarte ikke å sette seg inn i saken. Den ble behandlet på feilaktig grunnlag, og enken tapte. Feilbehandlingen i Høyesterett har vært påpekt overfor høyesterettsjustitiarius Schei. Han svarer at Høyesterett kan ikke gjøre noe. Dette må bety at den norske Høyesterett retter ikke opp egne feil.

Departementet har forsøkt å skjule seg bak Høyesterett, og påstår egentlig at Høyesterett har gitt grønt lys for å påføre disse enkene disse tapene. Det har vært pekt på at hvis en enke har vært tildelt omsorgspoeng, og hun kommer inn i området med "negativ effekt," vil disse poengene bli brukt til å påføre henne et tap. Hittil har departementet nektet å opplyse publikum om dette.

Samordning krever hjemmel i lov (samordningsloven). Høyesterett kan tolke loven, men den har ikke lovgivningsmyndighet. Når samordningslovens § 1 sier at denne lov gjelder samordning av "ytelser som en person samtidig kan få " er dette en definisjon av lovens gyldighetsområde. Verken departement, Regjering eller Høyesterett er bemyndiget til å samordne utenom dette område. Samordningspraksis, uten hjemmel i lov, må karakteriseres som lovstridig. Høyesterett bør ikke kunne påberopes som grunnlag for lovstridig virksomhet.

Departementet har i årevis holdt på med utsettelser. Bl. a. måtte vi vente på behandling i Pensjonskommisjonen. Norsk Pensjonistforbund har i et brev til Pensjonskommisjonen, datert 31. juli 2003, uttalt bl. a.:

"Etter vår oppfatning har denne saken fått en særdeles slett behandling, en usedvanlig kronglete og misvisende fremstilling, utrolig mye utenomsnakk og en behandlingstid med en sendrektighet, eller trenering, som sprenger alle rimelige grenser. Hvis alt uvedkommende skrelles bort, er selve saken egentlig meget enkel, noe vår fremstilling vil vise."

Norsk Pensjonistforbund har i et brev datert 10.10. 2006 til statsråd Bjarne Håkon Hanssen bedt om en redegjørelse av 12 punkter. Slik redegjørelse har han ennå ikke gitt. Disse 2 brevene kan gi ytterligere opplysninger om forløpet av denne saken.

Det ser ut til at departementet lider av 2 alvorlige svakheter. De klarer ikke å innrømme egne feil, og de kan ikke redegjøre for seg. Stortinget har sørget for etterbetalinger i milliardklassen for å rette opp det som Eidsivating lagmannsrett, lovgiver og Riksrevisjonen helt klart har oppfattet som feilbehandling fra departementets side, men departementet har hittil ikke klart å innse eller innrømme at de har gjort noen feil. Etter Stortingets opprydning i 1992 gikk daværende leder i Administrasjonskommiteen i Stortinget ut i media og ba om unnskyldning for at pensjonene til disse enkene var blitt mishandlet. Departementet, som er den ansvarlige for disse feilene, har ikke bedt om unnskyldning for noe som helst. Denne saken avdekker etter manges oppfatning dessverre en enda mer omfattende svikt: Samordningsloven har ikke en forsvarlig forvaltning. Dette er statsrådens og Regjeringens ansvar. Det er også betenkelig at domstolene, bortsett fra Eidsivating lagmannsrett i 1989, og Sivil­ombudsmannen har sviktet i disse sakene. De fleste utenom stivbeinte byråkrater og tafatte statsråder forstår uten videre at det må være noe galt nåe en gruppe etterlatte skal påføres et tap på grunn av at det er tjent opp pensjon, at samlet pensjon, etter samordning, blir mindre jo mer det er tjent opp. Det har også vært oppfattet som betenkelig at den nye pensjonsreformen er i hendene på folk som ikke klarer å forstå dette. Det dreier seg om en meget grov diskriminering, og vi har fått spørsmål om vi må gå til ESA før norske byråkrater og politikere klarer å oppfatte dette.

Den omtalte byråsjefen lever ikke nå. Han gjorde mange og stygge feil, uten å bli stanset i tide. De aller fleste av disse feilene er senere rettet opp, av andre enn departementet. Det sørgelige er at den ukultur han innførte i departementet, uten at departementets ledelse den gang var klar over forholdet, den ukultur lever dessverre fortsatt i departementet, noe denne saken tydelig viser.

Vi vil også henlede statsrådens oppmerksomhet på stortingsvedtaket av 14. juni 2001 og forhandlinger i Stortinget 15. mai 2002, der daværende statsminister talte om Regjeringens "fordømte plikt," en plikt han glemte meget raskt. Denne saken bidrar ikke til å øke respekten for forvaltningen og det politiske miljø i Norge. En norsk biskop har karakterisert behandlingen av denne saken som "uverdig" og "respektløs". Dessverre er det meget god grunn for denne karakteristikken.

Vi har henvendt oss til justitiarius i Høyesterett om feilen i Lassung-saken. Han svarer at Høyesterett ikke kan gjøre noe, og heller ikke uttale seg. Som nevnt må dette bey at den norske Høyesterett retter ikke opp egne feil. Spørsmålet må derfor bli: Hva så?

Vi må be Dem ta tak i dette spørsmålet. Hva bør skje når Høyesterett ikke klarer å sette seg inn i saken, og gjør feil, med meningsløse konsekvenser for en gruppe etterlatte? Taushet, likegyldighet, evindelige utsettelser og forsøk på bortforklaringer er etter vår oppfatning ikke noe brukbart svar.