Brev fra Norsk Pensjonistforbund v/forbundsleder til Pensjonskommisjonens sekretariat, datert 31. juli 2003

SAKEN OM "NEGATIV EFFEKT"

Vi viser til St, prp. nr. 65 (2002 - 2003), side 90, der det vises til at Kommisjonen skal vurdere bl.a. "negativ effektiv i samordningssystemet." I denne anledning vil vi komme med et innspill som kan belyse saken.

Etter vår oppfatning har denne saken fått en særdeles slett behandling, en usedvanlig kronglete og misvisende fremstilling, utrolig mye utenomsnakk og en behandlingstid med en sendrektighet, eller trenering, som sprenger alle rimelige grenser. Hvis alt uvedkommende skrelles bort, er selve saken egentlig meget enkel, noe vår fremstilling vil vise.

Det er greit og riktig at vi må ha samordning. Pensjonistene skal ikke ha dobbelt opp av samme type pensjon. Samordningsloven av 1957 innførte ingen samordning mellom 2 typer pensjon, f. eks. en alders- og en enkepensjon. Ved lovendring i 1989, med virkning fra 1.1.1977, ble det slått fast at egenpensjon og etterlattepensjon ikke kan samordnes selv om den ene er tjent opp i folketrygden.

Dette skjedde etter en årelang, bitter kamp fra Sosialdepartementets side, en kamp som dessverre har fortsatt like til nå.

Vi kan dele hele samordningsområdet i 2 deler som vi kaller A og B.

I område A, som målt etter beløp utgjør ca 98 pst. av hele området, blir alt samordnet på riktig måte, og her blir det ingen "negativ effekt." Samordningsfradragene blir her alltid begrenset til faktisk utbetalt beløp av den ytelsen det samordnes med. Her er tolkningen av loven og praktiseringen, helt riktig.

I området B (ca. 2 pst.) der negativ effekt gjør seg gjeldende, har Sosialdepartementet en annen tolkning og praktisering av loven. Samordningslovens § 1 sier bl.a.: "Denne lov gjelder samordning av ytelser som en person kan få samtidig...." På tross av dette tolker departementet loven slik at man i område B kan

Samordne med en ytelse som pensjonisten ikke får utbetalt Samordne med et større beløp enn det som utbetales Samordne med en ytelse som utbetales til en annen person.

Ingen bør undres over at departementet, og andre som forsøker å forsvare dette, er blitt utsatt for meget besk kritikk, og at saken har svekket tilliten til forvaltningen og store deler av det politiske miljø. Statsministeren fastslo ettertrykkelig i Stortinget 14. mai 2002 at dette skal det bli slutt på, men dessverre fortsetter treneringen.

Negativ effekt oppstår i område B fordi man utmåler samordningsfradrag med større beløp enn det som utbetales til pensjonisten. Hele denne saken kan fremstilles slik: Bør man også i område B samordne med det som manifesterer seg som utbetalt beløp til pensjonisten, dvs slutte med å samordne med oppkonstruerte beløp, uavhengig av det som utbetales?

Vi kunne lage lange oppstillinger over villedende fremstillinger, men vi må avgrense oss til noen eksempler.

På side 91 i den omtalte St. prp., 4. siste avsnitt, står det: "Samlet pensjon blir følgelig høyere enn det bruttogarantien tilsier." Vår kommentar: I hele område B er det tjent opp, og betalt for, minst 2 pensjoner, en egenpensjon og en etterlattepensjon. Hva er galt med at "Samlet pensjon" blir større enn den ene av disse pensjonene? Hvis 2 stortingsrepresentanter er gift med hverandre, og mannen dør, vil enken få samlet pensjon på noe over kr 550 000 pr år, og her blir det ingen samordningsfeil, for hun er i området A.

I villedende fremstilling konstrueres nye begreper som ikke har noen basis i lovverket, "Fridelsløsningen" går egentlig ut på at man skal være fritatt for å få pensjonen samordnet med mer enn det som utbetales i den andre ytelsen.

"Parallellitetsprinsippet" inneholder noe riktig (selvfølgelig) og noe galt.

En som blir medlem av Statens Pensjonskasse etter 1. januar 1967 vil samtidig tjene opp pensjon i Statens Pensjonskasse og folketrygden (parallell opptjening). Det ligger ikke her noe som helst som gjør det berettiget å trekke den konklusjon at man kan redusere statspensjonen med et større beløp enn det som utbetales som følge av opptjeningen, av samme person, i folketrygden.

Det er blitt påstått at en oppretting her vil skape andre skjevheter. Det er pekt på at enslige og etterlatte (tidligere gifte) vil komme forskjellig ut. Det vil vel ikke være noe rart om en pensjonist med rett til 2 pensjoner kommer annerledes ut enn en med bare en pensjon. Det spørs om ikke noe av katten slipper ut av sekken her, og at de kanskje har rett de som hevder at dette egentlig dreier seg om en kamp mot etterlatterettigheter. Det er stort sett etterlatte med lav opptjening som rammes, mens de største og beste pensjonene går fri.

Departementet har påstått at det er flere måter som kan komme på tale, hvis dette skal rettes opp.

Hvis vi legger til grunn at vi ikke skal klusse med det som er riktig samordning under A, finnes det bare en måte.

Da mye av disse feilene ble rettet opp av Stortinget i 1992, ga departementet opp det 5-dobbelte beløp mht hva dette ville "koste." Departementet har hittil nektet å redegjøre for denne feilinformasjonen. Dette med "kostnad" er dessuten snudd på hodet. Disse etterlatte påføres nå betydelige tap, begrunnet i at de selv, eller avdød ektefelle, har tjent opp, og betalt for, pensjon fra folketrygden, ikke nettopp noen god reklame for systemet. Departementet ser ut til å mene at disse etterlatte bør påføres disse tapene, for det er så "kostbart" å la være.

Sosialdepartementet har hittil aldri vært villig til å redegjøre for den forskjellige tolkning og praktisering som gjør seg gjeldende for område A og B.

Pensjonskommisjonen behøver ikke å gå inn på den tekniske side av saken. Derimot bør den vurdere dette og gi uttrykk for om det nå snart ikke er på tide å få slutt på disse uverdige forhold.

For ordens skyld må vi fremholde at dette problemet var vesentlig større tidligere. Mesteparten av denne feilaktige anvendelse av samordningsloven ble det ryddet opp i av Eidsivating lagmannsrett og Stortinget i 1989 og 1992, med store etterbetalinger. Saken nå dreier seg om en restgruppe.

Vi vil også peke på at et medlem av Kommisjonen, tidligere sosialminister Hill-Marta Solberg, informerte Stortinget i spørretimen 4. juni 1997. Spørsmålet om habilitet kan komme inn både for henne og andre.

Vi legger ved en kopi av vår høringsuttalelse i saken.

Hvis det ønskes flere opplysninger, står vi gjerne til tjeneste.