Forslaget dreier seg om nåværende tolkning og praktisering av samordningsloven på en slik måte at en del etterlatte taper hele eller deler av en opptjent statspensjon/kommunepensjon på grunn av opptjening av tilleggspensjon i folketrygden, ofte omtalt som "negativ effekt".

Dette har vært et stridsspørsmål helt siden folketrygden ble innført i 1967. Som støttespiller og toneangivende i saken har vært Aksjonskomiteen for offentlig ansattes pensjonsrettigheter. Forslaget er i det følgende, i sin helhet, utarbeidet av denne komiteen og Forsvarets Pensjonistforbund. Alle de øvrige landsdekkende pensjonistorganisasjoner har også vært opptatt av denne saken.

Forløpet av saken har vært beskrevet mange steder. Det vises bl.a. til Dokument nr. 8:24 (1989-1990) og Dokument nr. 8:66 (1995-1996) og til vedleggene 1-4 i dette forslaget. Til tross for at saken er meget enkel har departementet stadig omtalt den som vanskelig.

For å lette forståelsen av saken, følger en kort redegjørelse for viktige deler av historikken.

Samordningskomiteen og samordningsloven innførte ingen samordning mellom f.eks. en alders- og en enkepensjon. Dette kom av at to slike pensjoner dreier seg om to forskjellige pensjonsforsikringer, tjent opp og betalt for i to forskjellige tjenesteforhold og av to forskjellige personer. Dessuten skal de erstatte to forskjellige økonomiske tap. I offentlig sektor har dette, både i teori og praksis, aldri vært omtvistet, og bra er det.

Da folketrygden skulle innføres, ble det i 1966 forhandlet om tilpassingen mellom de offentlige pensjoner og den nye folketrygden. Partene på begge sider av bordet var fagfolk. De hadde en helt riktig forståelse av samordningens oppgave. Dette gikk bl.a. ut på at samordningen skal hindre dobbel erstatning for samme tap, og sum pensjoner av samme art skal ikke overstige "full pensjon." Resultatet av forhandlingene gikk ut på at den delen av folketrygdens tilleggspensjon som var tjent opp av inntekter som ikke var pensjonsgivende i staten, skulle holdes utenfor samordningen. Dette ble innarbeidet i loven, men den tekniske gjennomføringen ble overlatt til forskrift, gitt av Kongen. Så langt gikk alt riktig og ryddig for seg. Hvis dette resultatet hadde blitt respektert i departementet, hadde vi ikke hatt noen av disse sakene.

Den omtalte forskrift kom ikke og ble aldri gitt av Kongen. Striden begynte, og den ble meget hard. Etter vel seks år måtte departementet gi seg, men bare delvis. Det ble utarbeidet en forskrift 9. april 1973. Statens Pensjonskasse hadde fått i oppdrag å utarbeide forslag til denne forskriften, og det ble gjort. Hvis dette forslaget hadde blitt fulgt opp, ville ingen av disse sakene foreligget.

Departementet la seg nå på den oppfatning at forhandlerne i 1966 ikke hadde ment alt det de hadde sagt, og at en alderspensjon kan samordnes med en enkepensjon hvis den ene var tjent opp i form av tilleggspensjon i folketrygden. Dette må kunne oppfattes som historieforfalskning, og det røpet manglende innsikt i samordningens funksjon. Her kan det virke som om påståelige amatører tolker fagfolkene og endrer på forhandlingsresultatet.

I løpet av 1980-tallet kom Bjøraanesset-saken inn for trygderetten. Retten brukte tre år på å komme frem til en kjennelse. Saken ble anket til lagmannsretten. Departementet forsøkte å komme lagmannsretten i forkjøpet ved å fremme et lovendringsforslag, som ville føre til at fru Bjøraanesset skulle få fullt medhold, men at endringene skulle begrenses mest mulig. Imidlertid kom Eidsivating lagmannsrett i mars 1989 med en enstemmig, knusende dom: Departementet hadde feiltolket og feilpraktisert denne samordningen helt siden 1967. Riksrevisjonen som hadde vitnet i saken, var enig. Stortinget likeså. I juni 1989 endret Stortinget enstemmig loven slik at det ble umulig å tolke den slik at alders- og enkepensjoner kunne samordnes i enkelte tilfeller. Endringen ble gjort gjeldende fra 1. januar 1977, med etterbetaling. De feil som departementet hadde gjort på dette området i perioden 1967–1977 ble vurdert som foreldet og aldri gjort opp.

Etter lovendringen i 1989 har det aldri vært på tale å samordne en alders- og en enkepensjon, men departementet la seg nå på en annen, etter vår mening, feilaktig tolkning og praksis. Dette gikk ut på at det for etterlatte, der begge ektefellene hadde tjent opp tilleggspensjon, ble satt inn for store reduksjoner i statspensjonen (samordningsfradrag), slik at pensjonisten tapte på opptjeningen i folketrygden. Her oppsto "negativ effekt", og striden fortsatte, med sterk kritikk av departementet. Stortinget var den gang ikke klar over denne nye feilen. Aksjonskomiteen hadde gjort daværende leder for administrasjonskomiteen i Stortinget oppmerksom på feilen, men hun valgte å ikke følge opp saken.

I februar 1990 tok daværende stortingsrepresentanter John I. Alvheim og Inger-Marie Ytterhorn opp denne saken i Dokument nr. 8: 24 (1989-1990). Forslaget ble sendt til departementet til uttalelse. Daværende statsråd sendte saken over til daværende sorenskriver Flaaten på Notodden, og ba om en utredning. Han leverte et grundig arbeid, og konkluderte med at dette har vært feil helt siden 1967. Departementet foreslo overfor Stortinget at intet skulle gjøres. Stortinget innhentet bl.a. Riksrevisjonens synspunkt. Loven ble endret på nytt i 1992, med virkning fra 1. oktober 1976 og ny etterbetaling. Målt etter beløp, rettet Stortinget opp ca. halvparten i 1989 og ca. 2/3 av resten i 1992. Stortinget var i 1992 klar over at det gjensto en restgruppe som fortsatt var utsatt for "negativ effekt," men i lovendringen i 1992 ble opprydningen av dette overlatt til forskrift. Den forskrift som lovendringen i 1992 forutsatte, ble aldri gitt. Dette siste er et viktig moment i det videre forløp av denne saken, der bl.a. departementet ser ut til å mene at de kan overprøve lovgiver. Siden forskriften og opprydningen uteble, fortsatte striden.

Bjøraanesset-dommen i 1989 ble ikke anket. Normalt skulle dette bety at departementet og regjeringen hadde akseptert dommen, men i denne saken er det lite som har vært normalt, slik vi ser det.

I 1994 kom en ny sak, Lassung-saken, opp for Høyesterett. Daværende ass. regjeringsadvokat, som også hadde ført saken for lagmannsretten og tapt fullstendig, førte saken også for Høyesterett. For å beskrive situasjonen, vises det til følgende:

Samordning i pensjonsmessig forstand krever hjemmel i lov. I disse sakene er det bare samordningsloven som gir slik hjemmel. Høyesterett kan tolke innholdet i loven, og dømme, men har ikke lovgivende myndighet. Det er tidligere blitt fremholdt at hvis Stortinget som lovgiver holder seg innenfor de rammer som Grunnloven har satt, er det intet departement, ingen regjering og/eller norsk domstol som er bemyndiget til å overprøve lovgiver. Bjøraanesset-dommen slo fast at det er lovstridig å samordne en opptjent alders- og en enkepensjon, og ved lovendringen i juni 1989 fikk dette en formulering som selv ikke departementet har hatt muligheter til å feiltolke. Vi kan også si det slik: Samordningsloven, slik den er formulert med virkning fra 1. januar 1977, inneholder ingen bestemmelse om samordning av en opptjent alders- og en enkepensjon. Vi kjenner heller ikke til noe forsøk på å feiltolke loven på dette punkt etter 1989. Siden innholdet i Bjøraanesset-dommen ble bygget inn i loven i 1989, i en klarere form, er det egentlig en meningsløshet å prosedere om igjen Bjøraanesset-dommen.

Ved lovendringen i 1992 var lovgiver klar over at det gjensto en restgruppe som fortsatt ble feilbehandlet. Det var lovgivers klare oppfatning at dette måtte departementet rydde opp i, men dette området ble overlatt til forskrift. Bestemmelse om dette var en del av lovendringen. Siden departementet valgte å ikke gi slik forskrift som loven forutsatte, har vi fortsatt denne restgruppen. Det kan virke som om dommerne i Høyesterett har oversett lovgivers klart uttrykte intensjon på dette punkt.

En enstemmig plenumsdom i Høyesterett i 1962 la til grunn at en reduksjon av en opptjent statspensjon krever full erstatning i den ytelsen det samordnes med. Pensjonisten i Lassung-saken fikk ikke "full erstatning". Hun tapte på opptjeningen i folketrygden. Dommerne må, slik vi ser det, ha oversett også dette. Det hører med til saken at departementet, i et brev datert 30. juni 1999, og undertegnet av daværende statsråd Magnhild Meltveit Kleppa, forsikrer i klartekst at departementet legger til grunn plenumsdommen fra 1962. Hvis dette hadde ført til gjerning i samsvar med teksten, hadde vi ikke hatt disse sakene.

De viktige momentene, som vi mener dommerne har oversett, er ikke omtalt og vurdert i dommen. Hvis vi forutsetter "god tro" hos daværende ass. regjeringsadvokat og dommerne, og det mener vi bør forutsettes, så er det solid grunnlag for å påstå at ingen av disse hadde klart å sette seg inn i saken. At deler av samordningen kan være vanskelig, er etter vår mening ikke noen unnskyldning.

Aksjonskomiteen har påpekt feilen i Lassung-saken overfor nåværende høyesterettsjustitiarius Tore Schei, og fikk til svar at Høyesterett ikke kan gjøre noe. Vi tolker dette slik at Høyesterett retter ikke opp egne feil. Vi har deretter tatt opp spørsmålet med statsråd Knut Storberget. Han skyver det bare fra seg. Hva med rettssikkerheten hvis alvorlige feil ikke skal rettes opp? Taushet kan ikke være noe brukbart svar på dette spørsmålet.

Den 1. oktober 2007 henvendte Aksjonskomiteen for offentlig ansattes pensjonsrettigheter seg til justisminister Knut Storberget i et brev der de anfører bl.a. følgende:

"Vi vil også henlede statsrådens oppmerksomhet på stortingsvedtaket av 14. juni 2001 og forhandlinger i Stortinget 15. mai 2002, der daværende statsminister talte om Regjeringens "fordømte plikt", en plikt han glemte meget raskt. Denne saken bidrar ikke til å øke respekten for forvaltningen og det politiske miljø i Norge. En norsk biskop har karakterisert behandlingen av denne saken som "uverdig" og "respektløs". Dessverre er det meget god grunn for denne karakteristikken.

Vi har henvendt oss til justitiarius i Høyesterett om feilen i Lassung-saken. Han svarer at Høyesterett ikke kan gjøre noe, og heller ikke uttale seg. Som nevnt må dette bey at den norske Høyesterett retter ikke opp egne feil. Spørsmålet må derfor bli: Hva så?

Vi må be Dem ta tak i dette spørsmålet. Hva bør skje når Høyesterett ikke klarer å sette seg inn i saken, og gjør feil, med meningsløse konsekvenser for en gruppe etterlatte? Taushet, likegyldighet, evindelige utsettelser og forsøk på bortforklaringer er etter vår oppfatning ikke noe brukbart svar."

Det vises også til vedlegg 3 til saken.

Et sentralt trekk i utviklingen over mange år har vært departementets "sjongleringer og feilinformasjon". Et par eksempler til illustrasjon og dokumentasjon:

Departementet har forsøkt å trylle frem "full erstatning" ved en omdefinering av sammensetningen av folketrygdens tilleggspensjon, der den er tjent opp av begge ektefellene. Departementet har påstått at kombinert tilleggspensjon består av 100 pst. egenopptjent tilleggspensjon pluss en eventuell "merytelse." Denne 100 pst. egenopptjente pensjon skal liksom være full erstatning for et like stort samordningsfradrag i egenopptjent stats-/kommunepensjon. Denne påstanden har vært lansert av både nåværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen, tidligere Dagfinn Høybråten og Magnhild Meltveit Kleppa. Til dette er å bemerke: For det første er ikke påstanden riktig, og, selv om den var sann, ville det ikke endre noe som helst mht. mangel på full erstatning. Begrunnelse:

Rikstrygdeverket/NAV er fagetat når det gjelder folketrygden og dens ytelser, og derfra har det hele tiden vært sagt og skrevet at kombinert tilleggspensjon består av 55 pst. av egenopptjent pluss 55 pst. av avdødes opptjening, hvis summen av disse er større enn 100 pst. egenopptjent. I visse områder har denne fordelingen betydning for utmålingen av pensjonens størrelse. Den omtalte departementale påstanden inneholder en indirekte påstand om at fagetaten har regnet feilaktige beløp i de omtalte områder i mer enn 40 år. Fagetaten kan dette, og de regner riktig. Det er, etter vårt syn, departementet pluss de tre nevnte statsråder som tar feil.

Et annet viktig moment: Samordningsloven gir presis beskrivelse av de ytelser som kan samordnes, jf. f.eks. § 1. Loven omtaler ikke denne påståtte "mer­ytelse". Nå skal f.eks. en enkemannspensjon samordnes med etterlattepensjon fra folketrygden. Her står det i loven at fullt fradrag skal være 55 pst. av den tilleggspensjon som avdøde hadde tjent opp. Dette gjennomføres også i praksis, og helt riktig i hele området utenom området med "negativ effekt". Her taler ikke departementet om noen "merytelse". En oppsummering her: Når departementet skal samordne etterlattepensjon fra stat og folketrygd, opererer de med 55 pst. av avdødes opptjening, mens det ved samordning egenopptjent fra stat og folketrygd opererer de med 100 pst. av egenopptjening. Et meget enkelt regnestykke vil vise at summen av de to prosentsatsene blir 155 pst. Så mye opptjening av tilleggspensjon finnes ikke i folketrygden.

Se også vedlegg 2 til saken.

Hva ville situasjonen vært hvis den omtalte påstanden hadde vært sann? Først må det slås fast: Hvis det skal ytes "full erstatning", må verdien av erstatningsbeløpet være minst like stor som reduksjonen i stats-/kommunepensjonen, og erstatningsbeløpet må utbetales. Samordningsutvalget, ledet av professor Asbjørn Kjønstad, sier i NOU 1995:28, side 219, sp. 1 at disse problemene "skyldes at samordningsfradragene for tilleggspensjonen delvis beregnes uavhengig av den tilleggspensjon som kommer til utbetaling". Et enkelt eksempel kan illustrere feilen her: Avdøde mann hadde tjent opp en tilleggspensjon på kr 60 000 pr. år. Enken får utbetalt 55 pst. av dette, dvs. kr 33 000. Hun har ennå ikke fylt 67 år, men har egenopptjent stats-/kommunepensjon. De to pensjonene kan ikke samordnes, og alt er riktig. Så fyller hun 67 år, og får honorert egenopptjent tilleggspensjon på kr 40 000, som utbetales med 55 pst., dvs. kr 22 000. Tilleggspensjonen øker m.a.o. fra kr 33 000 til kr 55 000, dvs. med kr 22 000. På grunnlag av endringen i utbetalingen mener departementet seg berettiget til å redusere stats-/kommunepensjonen med kr 40 000, og hun kan fort regne ut at hun har tapt kr 18 000 på opptjeningen i folketrygden. Hva er verdien av å få kr 40 000 i ny pensjon, hvis vilkåret for å få det er en reduksjon av etterlatterettigheter på kr 18 000? Svaret må bli kr 22 000. Den departementale sjongleringen med tilleggspensjonens sammensetning frembringer ikke full erstatning, bare forvirring. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen har fått spørsmålet om hvilken ytelse som skal erstatte fradraget i enkemannspensjonen fra stat/kommune. Svaret hittil er taushet. Et annet eksempel på departementets inkonsekvens er følgende:

I Ot.prp. nr. 30 (1998-1999), side 23, sp. 1 skriver departementet bl.a.:

"På den annen side kan det ikke være rimelig at en tjenestepensjonsordning i offentlig sektor skal kompensere at folketrygden ikke betaler ut både full egen pensjon og 55 pst. av avdødes tilleggspensjon …"

I virkeligheten forholder det seg slik: Når det gjelder folketrygdens ytelser, skal ikke tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor kompensere noe som helst. Det er omvendt. Det er folketrygdens ytelser som skal kompensere reduksjonen i stats-/kommunepensjonenes samordningsfradrag. Hvis folketrygd­ytelsen er behovsprøvet, og behovsprøvingen blir effektiv, må det tas hensyn til dette når en riktig størrelse på samordningsfradraget skal utmåles. En svikt her vil ikke gi full erstatning, og dermed et tap for pensjonisten. Det forhold at stat/kommuner sparer penger på slike feil, er en annen sak.

Det har vært gjort mange forsøk på å bringe denne saken til riktig praktisering, men hittil uten resultat. Spesielt har det vært pekt på det ekstra meningsløse at tildelte omsorgspoeng kan bli brukt til å påføre pensjonisten slike tap. I den omtalte odelstingsproposisjonen ville departementet fjerne noen av disse tapene, men vilkåret er at arbeidstakeren, før omsorgsperioden, går helt ut av arbeidslivet, og aldri kommer inn igjen. Dette virker urimelig i forhold til "arbeidslinjen".

En norsk biskop rettet en skriftlig henvendelse til tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, og påpekte at behandlingen av denne saken er "uverdig" og "respektløs". Han kvitterte med å fremholde at dette var "sterke ord", og dermed var han ferdig med saken. Han hadde jo tidligere neglisjert stortingsvedtaket av 15. juni 2001, og hans forsikringer i Stortinget 14. mai 2002 om regjeringens "fordømte plikt", er det mange som husker.

Den 31. juli 2003 sendte Norsk Pensjonistforbund følgende brev til pensjonskommisjonen:

"Vi viser til St. prp. nr. 65 (2002 - 2003), side 90, der det vises til at Kommisjonen skal vurdere bl.a. "negativ effektiv i samordningssystemet." I denne anledning vil vi komme med et innspill som kan belyse saken.

Etter vår oppfatning har denne saken fått en særdeles slett behandling, en usedvanlig kronglete og misvisende fremstilling, utrolig mye utenomsnakk og en behandlingstid med en sendrektighet, eller trenering, som sprenger alle rimelige grenser. Hvis alt uvedkommende skrelles bort, er selve saken egentlig meget enkel, noe vår fremstilling vil vise.

Det er greit og riktig at vi må ha samordning. Pensjonistene skal ikke ha dobbelt opp av samme type pensjon. Samordningsloven av 1957 innførte ingen samordning mellom 2 typer pensjon, f. eks. en alders- og en enkepensjon. Ved lovendring i 1989, med virkning fra 1.1.1977, ble det slått fast at egenpensjon og etterlattepensjon ikke kan samordnes selv om den ene er tjent opp i folketrygden. Dette skjedde etter en årelang, bitter kamp fra Sosialdepartementets side, en kamp som dessverre har fortsatt like til nå.

Vi kan dele hele samordningsområdet i 2 deler som vi kaller A og B.

I område A, som målt etter beløp utgjør ca 98 pst. av hele området, blir alt samordnet på riktig måte, og her blir det ingen "negativ effekt." Samordningsfradragene blir her alltid begrenset til faktisk utbetalt beløp av den ytelsen det samordnes med. Her er tolkningen av loven og praktiseringen, helt riktig.

I området B (ca. 2 pst.) der negativ effekt gjør seg gjeldende, har Sosialdepartementet en annen tolkning og praktisering av loven. Samordningslovens § 1 sier bl.a.: "Denne lov gjelder samordning av ytelser som en person kan få samtidig … " På tross av dette tolker departementet loven slik at man i område B kan

Samordne med en ytelse som pensjonisten ikke får utbetalt

Samordne med et større beløp enn det som utbetales

Samordne med en ytelse som utbetales til en annen person.

Ingen bør undres over at departementet, og andre som forsøker å forsvare dette, er blitt utsatt for meget besk kritikk, og at saken har svekket tilliten til forvaltningen og store deler av det politiske miljø. Statsministeren fastslo ettertrykkelig i Stortinget 14. mai 2002 at dette skal det bli slutt på, men dessverre fortsetter treneringen.

Negativ effekt oppstår i område B fordi man utmåler samordningsfradrag med større beløp enn det som utbetales til pensjonisten. Hele denne saken kan fremstilles slik: Bør man også i område B samordne med det som manifesterer seg som utbetalt beløp til pensjonisten, dvs slutte med å samordne med oppkonstruerte beløp, uavhengig av det som utbetales?

Vi kunne lage lange oppstillinger over villedende fremstillinger, men vi må avgrense oss til noen eksempler.

På side 91 i den omtalte St. prp., 4. siste avsnitt, står det: "Samlet pensjon blir følgelig høyere enn det bruttogarantien tilsier." Vår kommentar: I hele område B er det tjent opp, og betalt for, minst 2 pensjoner, en egenpensjon og en etterlattepensjon. Hva er galt med at "Samlet pensjon" blir større enn den ene av disse pensjonene? Hvis 2 stortingsrepresentanter er gift med hverandre, og mannen dør, vil enken få samlet pensjon på noe over kr 550 000 pr år, og her blir det ingen samordningsfeil, for hun er i området A.

I villedende fremstilling konstrueres nye begreper som ikke har noen basis i lovverket,

"Fridelsløsningen" går egentlig ut på at man skal være fritatt for å få pensjonen samordnet med mer enn det som utbetales i den andre ytelsen.

"Parallellitetsprinsippet" inneholder noe riktig (selvfølgelig) og noe galt.

En som blir medlem av Statens Pensjonskasse etter l. januar 1967 vil samtidig tjene opp pensjon i Statens Pensjonskasse og folketrygden (parallell opptjening). Det ligger ikke her noe som helst som gjør det berettiget å trekke den konklusjon at man kan redusere statspensjonen med et større beløp enn det som utbetales som følge av opptjeningen, av samme person, i folketrygden.

Det er blitt påstått at en oppretting her vil skape andre skjevheter. Det er pekt på at enslige og etterlatte (tidligere gifte) vil komme forskjellig ut. Det vil vel ikke være noe rart om en pensjonist med rett til 2 pensjoner kommer annerledes ut enn en med bare en pensjon. Det spørs om ikke noe av katten slipper ut av sekken her, og at de kanskje har rett de som hevder at dette egentlig dreier seg om en kamp mot etterlatterettigheter. Det er stort sett etterlatte med lav opptjening som rammes, mens de største og beste pensjonene går fri.

Departementet har påstått at det er flere måter som kan komme på tale, hvis dette skal rettes opp. Hvis vi legger til grunn at vi ikke skal klusse med det som er riktig samordning under A, finnes det bare en måte.

Da mye av disse feilene ble rettet opp av Stortinget i 1992, ga departementet opp det 5-dobbelte beløp mht hva dette ville "koste." Departementet har hittil nektet å redegjøre for denne feilinformasjonen. Dette med "kostnad" er dessuten snudd på hodet. Disse etterlatte påføres nå betydelige tap, begrunnet i at de selv, eller avdød ektefelle, har tjent opp, og betalt for, pensjon fra folketrygden, ikke nettopp noen god reklame for systemet. Departementet ser ut til å mene at disse etterlatte bør påføres disse tapene, for det er så "kostbart" å la være.

Sosialdepartementet har hittil aldri vært villig til å redegjøre for den forskjellige tolkning og praktisering som gjør seg gjeldende for område A og B.

Pensjonskommisjonen behøver ikke å gå inn på den tekniske side av saken. Derimot bør den vurdere dette og gi uttrykk for om det nå snart ikke er på tide å få slutt på disse uverdige forhold. For ordens skyld må vi fremholde at dette problemet var vesentlig større tidligere. Mesteparten av denne feilaktige anvendelse av samordningsloven ble det ryddet opp i av Eidsivating lagmannsrett og Stortinget i 1989 og 1992, med store etterbetalinger. Saken nå dreier seg om en restgruppe."

Brevet er, i sin helhet, vedlagt forslaget som vedlegg 1

Pensjonskommisjonen tok ikke stilling til spørsmålet om "Negativ Effekt" i sin innstilling NOU 2004:1, men omtalte spørsmålet på side 256 osv.

Skreller vi bort all feilinformasjon, omskrivninger og forvirring, er saken med "negativ effekt" meget enkel. Dette dreier seg om reduksjon av en opptjent stats-/kommunepensjon i form av samordningsfradrag, uten full erstatning, eller uten erstatning i det hele tatt. Det omtalte tapet oppstår jo nettopp fordi det ikke ytes full erstatning. På tross av påstander om det motsatte finnes det bare en måte å rette opp dette på. Dette går ut på å behandle pensjonene i området med "negativ effekt" på nøyaktig samme måte som alle øvrige pensjoner utenom dette området. Dette går ut på at det ved utmålingen av størrelsen på samordningsfradragene må man i praksis holde seg innenfor den begrensning som finnes av reelt utbetalt beløp av den ytelsen det samordnes med.

Hvis størrelsen på samordningsfradragene avpasses etter det som finnes av utbetalt erstatning i den ytelsen det samordnes med, vil det ikke oppstå noe tap, og problemet forsvinner. Så enkelt er det.

Her har det, etter vår mening, vært en lang serie av departementale/byråkratiske feil over mer enn 40 år. Mesteparten av disse feilene er heldigvis senere blitt rettet opp, men det gjenstår fortsatt en liten restgruppe som blir mishandlet med samordningsfeil. Det er denne restgruppen denne saken dreier seg om. Det er oppsiktsvekkende at så store deler av kontrollorganene og kontrollfunksjonene synes å ha sviktet totalt. Departementets manglende respekt for lovlig fattede stortingsvedtak er også et viktig moment. Sakens forløp burde kanskje tilsi at en offentlig granskning kunne være på sin plass. Dessuten bør disse feilene, uavhengig av granskning, rettes opp så snart som mulig. Dette kan enklest gjøres ved endring i samordningsloven.