Den pågående klimadebatten er viktig. Den engasjerer store deler av befolkningen og preger samfunnsdebatten. Konsekvensene av de tiltak som nå skal gjennomføres for å redusere CO2-utslipp vil legge premisser for Norges miljøarbeid, rammebetingelser for næringslivet og livskvalitet for enkeltmennesker. Den politiske debatten har så langt vært preget av løfter om høyest prosentvise reduksjoner av fremtidige CO2-utslipp. Det er et paradoks at avstanden mellom Norges Kyoto-forpliktelser og prognosene for nasjonale CO2-utslipp stadig øker, mens de øvrige partiers løfter om fremtidige CO2-kutt blir tilsvarende mer offensive. Situasjonen er i så måte ikke ulik det den var for snart 20 år siden, da nesten samtlige partier vedtok prosentvise mål for kutt i utslipp av klimagasser, og hvor ingen har vært i nærheten av å innfri sine egne løfter.

De neste årene må Norge gjøre en rekke beslutninger og investeringer for å innfri forpliktelsene Norge er pålagt gjennom stortingsflertallets ratifisering av Kyoto-avtalen. Det er viktig å etablere en del prinsipper som bør ligge til grunn for innfrielse av norske forpliktelser i Kyoto-avtalen, slik at man sikrer kostnadseffektivitet og nytte for miljøet, og uten å påføre alvorlige konsekvenser for norske interesser. Forslagsstillerne ønsker med dette forslaget å vri debatten over til å diskutere tiltak fremfor målsettinger. Tiltakene som her foreslås vil på kort og lang sikt redusere CO2-utslippene, både lokalt og globalt, og samtidig stimulere til blant annet økt energiproduksjon. CO2-tiltak bør slå mange fluer i en smekk, fordi verden står overfor mange utfordringer som må løses, deriblant sikker energiforsyning og tilgang til rent vann.

Forslagsstillerne har liten sans for en pekefinger-mentalitet hvor politikere stadig forteller folk at de må fly mindre, kjøre mindre, dusje mindre og kle mer på seg. Stadige utspill om forbud, påbud, restriksjoner og økte avgifter vitner om liten tro på enkeltmenneskets vilje og evne til å ta ansvar eller handle miljøvennlig.