Det som skaper problemer i forhold til utflytting, og som har gjort at norske regler er strenge, er at vi i Norge har høye skatte- og avgiftssatser i forhold til andre land. Dette viser hvor viktig det er å senke skatte- og avgiftsnivået i Norge slik at ikke skatte- og avgiftsmotiverte hensyn bestemmer hvor folk vil bosette seg. På den annen side bør det være et smidig regelverk i forhold til det å faktisk flytte til utlandet for å jobbe, og dermed tilegne seg kompetanse og erfaring, eller eventuelt for å tilbringe sin alderdom i varmere strøk.

Samtidig skal en være klar over at skattyter vil ha visse motiver for valg av skattested. I ett tilfelle er skattemessig bopel i utlandet å foretrekke for skattyter, fordi vedkommende land har en gunstigere beskatning. I et annet tilfelle kan det tenkes at det er skattyters ønske å være ansett som skattepliktig til Norge, selv om vedkommende har vært i Norge mindre enn 61 dager i løpet av året. Årsaken kan være at dette gir rett til visse ytelser. Her bør det i størst mulig grad være realitetene som avgjør, og det blir nærmest en umulighet å innvilge valgfrihet i forhold til hvilket land man skal skatte til.

Det bør gjøres en gjennomgang av skatteavtaler mellom Norge og andre land med sikte på å avdekke uklarheter om hvordan skattemessig bopel fastsettes.

Det foreligger et høringsnotat fra Finansdepartementet, datert 29. mars 2006 om unngåelse av internasjonal dobbeltbeskatning, med høringsfrist 30. juni i 2006. De foreslåtte regelendringer tar blant annet sikte på å innføre en fremføringsadgang for ubenyttet kredittfradrag, og at gjeld og gjeldsrenter ved fastsettelsen av det maksimale kredittfradrag skal fordeles mellom samlet inntekt og utenlandsinntekten etter en bruttoformuesmetode, dvs. at rentefradraget fordeles etter formuen. Tilsvarende foreslås ved fastsettelsen av skattenedsettelsen etter den alternative fordelingsmetoden. Høringsnotatet berører for øvrig ikke de problemer som er skissert ovenfor.