Det er tre klare svakheter ved norsk utenrikstjeneste. For det første mangler vi en klart definert utenrikspolitikk på vitale områder. For det andre er det klare mangler ved Utenriksdepartementet som organisasjon. For det tredje har det funnet sted en forvitring av utenrikspolitisk fagkompetanse innen flere viktige saksfelt. Dette er utviklingstrekk som i stor grad har funnet sted parallelt i løpet av 1990-tallet, og som virker delvis forsterkende på hverandre. De utenrikspolitiske utfordringene forventes å bli store i årene som kommer, både i forhold til EU, NATO, USA og Russland. Dette gjelder utviklingen i sikkerhets- og allianseforhold, i handels- og industripolitiske relasjoner samt på flere andre områder hvor viktige valg må tas. Som en følge av ovennevnte fremstår imidlertid Norge som særdeles dårlig rustet for å møte disse utfordringene.

De store europeiske landene har tradisjonelt hatt klart definerte utenrikspolitiske interesser. Disse har til tider vært ekspansive, men nesten uten unntak realpolitisk fundert med en utenrikstjeneste primært innrettet på å ivareta nasjonale interesser mest mulig effektivt under skiftende historiske forhold. Etter Berlinmurens fall ble mange europeiske lands utenrikstjenester omorganisert, i tråd med det endrede sikkerhetsbildet og bortfallet av Sovjetregimet som den dimensjonerende faktor for de sikkerhets- og handelspolitiske samt øvrige relasjoner mellom statene i Europa og i store deler av verden for øvrig. I løpet av 1990-tallet har samtidig EU vokst både i dybden med etableringen av det indre marked og i bredden med opptaket av flere nye medlemsland.Selv om frihandel innad i EU er utviklet videre med etableringen av det indre marked, og selv om EU i større grad enn noensinne fremstår utad som en konsolidert handelsblokk vis à vis USA og Japan, og selv om det utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet utvikles videre, er det ikke slik at nasjonale interesser og interessemotsetninger opphører å eksistere eller at medlemslandenes nasjonale utenrikspolitiske interesser og målsettinger er blitt mindre distinkte. Mange vil heller hevde det motsatte. Mange av de nye mindre medlemslandene fremstår i dag med en klart definert utenrikspolitisk agenda og med små, men likevel effektive, velskolerte og proaktive utenrikstjenester. I 1993/94 redefinerte også våre nordiske naboer utenrikspolitikken og moderniserte sine utenrikstjenester. Dansk UD ble modernisert. Sverige gravla sitt store etterkrigsprosjekt som den 3. verdens fremste talsmann i internasjonale fora og moderniserte sitt UD i tråd med de nye behov. I Norge fant nærmest det motsatte sted.