Til Stortinget
Det er bekymringsfullt at stadig større deler av de norske
hav- og fiskeriressursene blir privatisert. Fiskernes tillitsmenn
har i samarbeid med skiftende regjeringer vedtatt en omstrukturering
i fiskeflåten for at de fiskerne som blir igjen i fiskeriyrket
skal få bedret sine inntekter. Det har lenge vært
en målsetning å ha en differensiert fiskeflåte,
og forslagsstilleren er for at myndighetene sammen med fiskernes
organisasjoner og etter råd fra forskerne bestemmer fiskekvotene.
Den pågående omstruktureringen reiser mange spørsmål.
I begynnelsen ble en del av denne omstruktureringen gjennomført
ved at fiskere som solgte båtene sine, fikk mye mer for
kvotene enn for båtene. Dette til tross for at kvotene
var et personlig løyve fiskerne fikk av staten for å fiske
et bestemt kvantum, og som ikke kunne overføres mot betaling
til andre. De som solgte kvoten i denne tidlige fasen, solgte med
andre ord et løyve til å fiske som de hadde fått personlig
og gratis fra staten, og som det var ulovlig å selge videre.
De senere år er denne ordningen som i begynnelsen var
ulovlig, blitt formalisert. Nå selger fiskerne, med myndighetenes
velsignelse, sine løyver/konsesjoner som de fikk
tildelt gratis fra staten, med stor fortjeneste.
Et annet prinsipielt spørsmål er hvordan man
skal fordele kvotene mellom forskjellige typer selskaper: kystfiskere
og havfiskere i én gruppe og andels- og aksjeselskaper,
der eierne ikke er med i den daglige driften om bord i båtene,
i en annen gruppe. Det fryktes at en videreutvikling av kvotesalg
kombinert med generasjonsskifte i selskaper kan føre til
at aksjeselskaper vil kunne eie fiskekvoter. Det kan bety at norske
fiskekvoter i løpet av kort tid kan bli solgt i form av
aksjer på børser rundt om i Europa, Asia og USA. I
dag er dette i strid med lovverket, fordi fordelingen av fiskeressursene
også er omfattet av deltakerloven og råfiskloven.
Men det må nevnes at også oppdrettsloven var restriktiv
i begynnelsen av 1990-tallet, når det gjaldt hvem som kunne
eie oppdrettskonsesjoner. I dag eier selskapet Nutreco, som er børsnotert
i Amsterdam, store deler av den norske oppdrettsnæringen,
konsesjoner som i sin tid ble gitt gratis til oppdrettere i distriktene
og langs kysten for å gi bygdesamfunnene flere ben å stå på.
Liberaliseringen førte til at konsesjonene ble verdipapirer.
Nutreco eier i dag flere titalls konsesjoner, merder og retten til
lokaliteter i norske fjorder. Liberaliseringen av oppdrettsnæringen
på 1990-tallet ble fremelsket av både regjeringer
og enormt dyktige lobbyister fra store oppdrettsselskaper, som overbeviste
politikerne om at selskapene måtte være store
for å klare konkurransen på verdensmarkedet. De
små oppdrettsselskapene langs kysten og i fjordarmene hadde
ikke livets rett. I dag viser utviklingen at Pan-Fish-eventyret endte
med et banktap på 2,9 mrd. kroner. Undersøkelser
foretatt av professor Terje Vassdal ved Norges fiskerihøgskole
i Tromsø bekrefter at 1990-tallets fiskeristatsråder,
toneangivende fiskeripolitikere, ledere av fiskeriselskaper, fiskeøkonomer,
og ikke minst bankene, tok feil da de fastslo at fiskeoppdrett måtte
konsentreres i få og store selskaper, "lokomotiver". Man
frykter en lignende utvikling i fiskerinæringen, og at
denne utviklingen allerede er godt i gang uten at man har tenkt
på de fiskeripolitiske, distriktspolitiske, samfunnsmessige,
og ikke minst bankøkonomiske konsekvensene av denne utviklingen. En
utvikling som kan føre til nye enorme banktap i banker
som er refinansiert av statlig kapital siden forrige bankkrise.
En utvikling som kan føre til at norske fiskeressurser,
som årlig utgjør verdier for over 10 mrd. kroner,
havner på utenlandske hender.
Forslagsstilleren ser klart at omstruktureringen og kvotesalget
i fiskerinæringen allerede har ført til en omfattende
oppsamling av kvoter på færre hender, og at oppkjøpene
som oftest er lånefinansiert via banker. Et annet tydelig
resultat er at utarmingen av viktige norske kystsamfunn, særlig
i Nord-Norge, pågår for fullt. Både Finnmark
og Troms er sterkt representert på listen over fiskere
som gir opp. Dette gjelder ikke bare eldre fiskere, men også unge
fiskere. Mange fiskerisamfunn mister mange av fiskebåtene
de har i dag, og kvotene forsvinner ut av kommunene. Slike tap av
fiskekonsesjoner har store ringvirkninger for kommunene. Forsvinner
fiskekvotene, forsvinner fisken. Arbeidsplasser på båtene
forsvinner, råstoffet til den lokale industrien forsvinner,
inntekter til lokale verksteder, bedrifter og butikker blir redusert. Ringvirkningene
fører til en ond sirkel med enda mer avvikling av næringsvirksomhet
og arbeidsplasser. Folk flytter fra lokalsamfunnet, skatteinntektene
til kommunene blir sterkt redusert, og kommunen ser seg ikke i stand
til å yte den servicen kommunens innbyggere har krav på.
Dette er den største omstruktureringen av bosettingen i
kystkommunene gjennom tidene. Samtidig opplever innbyggerne i kystkommunene
at det kommer stadig større båter på bankene utenfor
fiskeværene, båter som fisker opp fisken og forsvinner,
mens lokalbefolkningen ikke har tillatelse til å fiske
utenfor sin egen stuedør. Finnmark fylkeskommune har foreslått å regionalisere
kvotene, for på den måten "å sikre at
Finnmark har tilgang til ressursene utenfor sin egen kyst også om
noen få tiår". Denne problemstillingen setter
spørsmålstegn ved hele omstruktureringen av norsk
fiskerinæring.
Fiskeriressursene utgjør, og vil ved fornuftig forvaltning,
fortsatt være en av de største inntektskildene
til det norske samfunnet. Det bør derfor være
i allmennhetens interesse at man får nedsatt en kommisjon
som ser på mulige utviklingstrekk og foreslår alternative
veier for hvordan utviklingen av denne samfunnsressursen skal forvaltes,
med en vid tolkning av hva som ligger i begrepet forvaltning og
hva målsetningen med forvaltningen skal være både
hva gjelder politiske, juridiske, økonomiske og økologiske
perspektiv.
Det er reist flere interessante problemstillinger innen fiske-
og kystpolitikken den senere tiden. Det burde være kommisjonens
målsetning å få belyst og debattert:
a) Er naturressursene samfunnets eiendom,
og hvem er "samfunnet" - stat eller allmenning?
b) Hvor lenge kan eieren av en kvote disponere kvoten som
sin egen; i 13 til 18 år, eller evig? Hvordan skal ressursene
tilbakeføres til samfunnet?
c) Hvordan sikrer man rekruttering innen et system med evige
kvoterettigheter, og hvordan trygger man generasjonsskifte innen
et slikt system, f.eks. tilsvarende som odelsinstituttet?
d) Hva er den smarteste og mest effektive måten å få færre
fiskere til å tjene mer penger på?
e) Hva som skjer i fiskerisamfunnene på grunn av omstruktureringen
i fiskerinæringen, herunder bosettingsmønstret.
Hva som i dag ligger i og hva som bør ligge i fiskerilovgivningens
mål om å trygge bosetting og arbeidsplasser i
kystdistriktene, og at fiskeressursene skal komme kystbefolkningen
til gode.
f) Er det sikkert at den utviklingen vi nå har
innen fiskerinæringen er den smarteste ut fra fiskeriøkonomiske
og samfunnsøkonomiske kriterier?
g) Fører denne omstruktureringen til at en fra
før svært gjeldstynget havfiskeflåte
får større realverdier til å skaffe seg
enda mer lånekapital, som betyr at de blir stående
i enda større gjeld til bankene?
h) Hva skjer den dagen havfiskeflåten ikke klarer sine
forpliktelser og bankene overtar båtene og ikke minst kvotene
mer eller mindre reelt? Vil det da komme krav om at bankene også må få overta de
store realverdiene fiskeriressursene representerer i tillegg til
båter og utstyr?
i) Er det i samsvar med Stortingets intensjoner at det nå ser
ut til at denne situasjonen kan oppstå?
j) Råfiskloven og deltakerlovens rolle og målsetning.
k) Fiskeflåtens gjeldsbelastning og finansinstitusjonenes
rolle som långiver og panthaver bør inngå som
en naturlig del av vurderingene.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen nedsette en bredt sammensatt kommisjon
for evaluering av politiske, juridiske, økonomiske og økologiske
forhold i fiskeriene og hvordan globaliseringen og privatiseringen
av ressursene påvirker fiskeriene og kystsamfunnene. Kommisjonens
sammensetning bør representere politiske parti, faglige
organisasjoner, salgslag og forskningsmiljø. Kommisjonens
oppgave foreslås blant annet å klargjøre
og legge til rette for debatt om forholdene i og utviklingen av
fiskeriene og kystsamfunnene.
10. november 2004