Det må kunne konstateres at ukebladene i dag når viktige deler av den norske befolkning, som andre kulturbærere ikke makter å nå. Det er derfor viktig at politikerne i den fremtidige kulturpolitikken vier ukepressen større oppmerksomhet og aktivt spiller på ukebladene både når det gjelder å spre kunnskap, underholdning og for å styrke det norske skriftspråket.

Politikerne har imidlertid så langt ikke i tilstrekkelig grad, og på samme måte som for bøker og aviser, lagt forholdene til rette for at ukebladene kan oppfylle sin kulturpolitiske oppgave.

Norge er et lite språksamfunn som er under kontinuerlig press fra store språksamfunn. Det internasjonale presset mot Norge som et lite språksamfunn er blitt forsterket med den stadig økende utbredelse av elektroniske medier.

Det er en generell trend i samfunnet at det brukes mindre tid på å lese. Dette er urovekkende, når man vet at lesevaner danner grunnlag for utvikling av skriftspråket.

Endringen i folks generelle lesevaner er i stor utstrekning blitt forklart med konkurranse fra andre medier, da kanskje særskilt fra radio, fjernsyn og Internett i løpet av de siste par årene. I denne forbindelse opplever man en nedgang i bruken av trykte medier og en markant endring av folks lesevaner. Trykte medier utsettes på generell basis for stadig sterkere konkurranse om markedsandeler og oppmerksomhet.

I 2003 økte tv-tittingen videre til to timer og 44 minutter i snitt for nordmenn, ifølge TNS Gallup. Også internettbruken, samt bruk av mobile innholdstjenester har økt betraktelig. Lyttertiden til radio i Norge økte også fra 2002 til 2003, i henhold til tall fra TNS Gallup. Samtidig ser vi at mange tradisjonelle skriftmedier taper terreng. Dette gjelder både innenfor ukepressen samt dagspressen. Vi ser også at digitale medier tar stadig større andeler av annonsemarkedet i disse tider.

Både av hensyn til ivaretakelse av norsk som skriftspråk, og av hensyn til utviklingen av folks generelle lese- og skriveferdigheter, er en slik utvikling negativ for det norske samfunnet. Dette bør foranledige positive tiltak fra myndighetene for å sikre utbredelsen av det norske skriftspråket. Ukepressen når ut til et stort og variert publikum, og yter i så måte et svært viktig bidrag til opprettholdelsen og utviklingen av norsk som skriftspråk.

Et av de viktigste motivene folk oppgir for kjøp av de tradisjonelle familiebladene, er helsestoffet. Disse bladene har vært kanskje den viktigste kilde til kunnskap om helsespørsmål for brede lag av befolkningen. Ukentlig bringes nyheter fra forskning, både i Norge og ellers i verden, om nyvinninger innen medisinsk behandling. Enkeltmennesker står frem med sine erfaringer og opplevelser, og leseren kan stille spørsmål direkte til bladenes fagpaneler. Også ukebladenes omfattende artikler om norsk matkultur og betydningen av et sunt kosthold, er viet stor oppmerksomhet. Kapasiteter som Grethe Roede og Ingrid Espelid Hovig har gjennom år gitt råd til et riktigere kosthold.

Tabloidavisene, og i særdeleshet Dagbladet, har i det siste viet dette stoffområdet stor oppmerksomhet. Men det er familiebladene som historisk sett har vært og er bærere av denne viktige nyhetsformidlingen.

Ukebladene representerer også en viktig informasjonskilde når det gjelder forståelse for andre kulturer og fremmede skikker. I den senere tid har det vært stor fokus på omfattende reiseskildringer og intervjuer med mennesker med annen kulturbakgrunn.

Jostein Gripsrud skriver følgende om dette i sin utredning:

"Ukepressens opplysningsfunksjoner har vært mangfoldige, men de har, særlig for familie- og kvinnebladenes vedkommende, vært spesielt knyttet til de intime, familiære området - medisinske, psykologiske, følelsemessige, moralske og andre aspekter ved livet og mellommenneskelige forhold har stått sentralt."

Ukebladene kan inndeles i ulike sjangere, hvor de er kulturformidlere og kanal for samfunnsaktuelle spørsmål.