I norsk lovgivning fungerer personlig konkurs bare som en måte å begrense kappløpet mellom ulike kreditorer på. Ved en personlig konkurs vil restgjelden fortsatt hefte ved skyldneren etter at dividende er utbetalt til kreditorene. I enkelte land, som USA, har en imidlertid et system som åpner for sletting av gjeld ved personlig konkurs. Filosofien bak denne lovgivningen er at det i en markedsøkonomi er et naturlig og nødvendig fenomen at virksomheter, og da også private husholdninger, iblant får problemer og går over ende. Slik frigjøres ressurser som er en forutsetning for ny vekst. Det er i samfunnets interesse at disse ressursene settes i sving snarest mulig, slik at nye virksomheter kan etableres og de berørte husholdninger kan komme på fote igjen og på ny etterspørre varer og tjenester. Konkursreglene er i USA således formet mer i favør av debitor enn i Norge. Ifølge den amerikanske konkurslovens kapittel 7 er det skyldneren selv som kan begjære seg konkurs, og resultatet av konkursbehandlingen er at den delen av gjelden som ikke kan dekkes med midler boet kan realisere, blir slettet.

I Norge er det i hovedsak gjeldsordningsloven som skal ta seg av enkeltpersoner som havner i økonomisk uføre. Forslagsstillerne har støttet aktivt opp om forbedringer i denne loven, og mener den fortsatt skal være grunnlaget for arbeidet med å gi gjeldsofre en ny start. Det er imidlertid grunnlag for en debatt om hvorvidt loven er effektiv nok. Det er et foruroligende høyt antall gjeldsofre som ikke er i stand til å fullføre gjeldsordninger, eller som lever med gjeldsproblemer i så mange år at muligheten for en ny økonomisk start i praksis forsvinner. Et bidrag til debatten om hvordan vi kan få til et mer effektivt lovverk, vil være en utredning av adgang til personlig konkurs med sletting av gjeld i Norge.