Finansavtaleloven § 47 slår fast at utlåner har en frarådingsplikt når forholdene tilsier at låntaker ikke bør ta opp lån. Utlåner har en åpenbar egeninteresse av å unngå å gi lån som ikke kan betjenes. Men samtidig baseres finansieringsselskapenes kredittvurdering på modeller hvor et høyt akseptabelt tapsnivå legges inn som premiss, derav de høye prisene på lån. Modellene som brukes i kredittvurderingen er statistisk, og ikke individuelt basert. Det er derfor viktig å overvåke at frarådingsplikten blir tilstrekkelig håndhevd. Kredittilsynet har ansvaret for å overvåke dette markedet, men den individuelle kredittvurderingen overvåkes ikke på samme måte. I tillegg gjelder frarådingsplikten bare utlån som kommer inn under finansavtaleloven. Kontokredittkjøp, for eksempel når varehus formidler betalingsutsettelser med tilhørende kort med kredittramme, reguleres av kredittkjøpsloven. Disse kontokjøpene er i utgangspunktet knyttet til et bestemt varekjøp, men er gjerne knyttet til en ekstern kredittyter - bank eller finansieringsselskap - og har løpende kreditt. Denne kreditten benyttes gjerne uten at kunden er klar over at den effektive renten er svært høy, ettersom den opprinnelige betalingsutsettelsen var rimelig. Det er derfor behov for bedre samordning av reglene i finansavtaleloven og kredittkjøpsloven, slik at frarådingsplikten gjelder i alle relevante tilfeller.