Arbeidskraften er vårt samfunns viktigste ressurs. Den representerer 80 pst. av landets formue, og er grunnlaget for velferd, identitet, utvikling og fordeling. Arbeid er for de fleste selve nøkkelen til et meningsfylt liv. Det å ha et arbeid er derfor uendelig viktig for den enkelte av oss, men også for å skape gode samfunn. Arbeidsledighet er en ulykke, både for den enkelte og for samfunnet. Det er også en enorm sløsing med samfunnets viktigste ressurs, og er dermed den største trusselen mot velferdsstaten. Dette er bakgrunnen for at forslagsstillerne ønsker å anvise hvordan vi kan få flere hender i arbeid, gjennom tiltak som for samfunnet og den enkelte gir en vinn/vinn-situasjon: Kombinasjonen av å løse uløste oppgaver med ledige hender, og det å gi mennesker meningsfylte liv.

I St.prp. nr. 34 (2003-2004) om nysaldering av statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003, kom det fram at det hadde vært et overforbruk på dagpenger på ca. 3 mrd. kroner i fjor. Samfunnet hadde med andre ord brukt 3 mrd. kroner utover det budsjetterte på å støtte passivitet, i stedet for å bruke dem på tiltak for å skape arbeid. Sosialistisk Venstreparti la våren 2003 (i Dokument nr. 8:78 (2002-2003)) frem tiltak som hadde skapt 20 000 nye arbeidsplasser med den samme førstehåndskostnad for statskassen. Men i motsetning til dagpenger, hadde disse tiltakene skapt aktivitet, verdiskaping og skatteinntekter. Regjeringens passivitet er en trussel mot verdiskaping. Med en arbeidsledighet som ligger stabilt på rundt 100 000, er det nødvendig med ekstraordinære tiltak for å unngå at ledigheten biter seg fast på et uakseptabelt høyt nivå, og for å hindre fortsatt sløsing med landets viktigste ressurs.

Kronekursen er helt sentral for lønnsomheten i konkurranseutsatt næringsliv. En pengepolitikk med enøyd fokus på inflasjonen har gitt store utslag i rentenivå og valutakurs. På lang sikt vil dette være en alvorlig trussel mot konkurranseutsatt sektor. Høy rente gjennom 2001 og 2002 var en sentral del av forklaringen på styrkelsen av kronekursen. Dette skapte store problemer for konkurranseutsatt næringsliv, og var en av de viktigste bidragsyterne til den økte arbeidsledigheten gjennom 2002 og 2003. Kraftig redusert rente var helt nødvendig for å rette opp problemene som denne aggressive pengepolitikken skapte.

Krona er nå nær bunnrekord mot euro. Men med på lasset fikk vi en kraftig stimulans til økt lånefinansiert privat forbruk. Lav rente betyr romsligere økonomi for alle med lån, og det gjør nye lån billigere. Forskjellen på 7 pst. og 2 pst. rente betyr titusener av kroner for folk med relativt ferske boliglån.

Rentenivået er i løpet av kort tid brukt kraftig først for å stramme inn, og deretter for å få opp aktiviteten i norsk økonomi.

Det er ikke likegyldig hvordan man stimulerer økonomien. Ulike tiltak har ulik effekt. Pengepolitikken (renteendringer) virker primært på to måter:

• 1. Gjennom å gjøre norsk krone mindre verdt i forhold til resten av verden.

• 2, Gjennom å gjøre det billigere for nordmenn å låne penger.

Finanspolitikken kan i større grad tilpasses ulike behov i ulike sektorer av økonomien. Redusert rente gir kostnadsbesparelser i økonomien som kan finansiere tiltak overfor de sektorer og deler av landet som sliter hardest. Norge trenger en økonomisk politikk der det er større grad av balanse mellom de ulike virkemidlene vi rår over. Med en mer aktiv finanspolitikk trenger vi ikke benytte like ekstreme virkemidler i pengepolitikken, slik at vi i sum kommer bedre ut.

Dette handler om flere ting enn bekjempelse av arbeidsledighet. Finanspolitikkens abdisering i forhold til konjunkturstabilisering, betyr at det i stor grad er konkurranseutsatt sektor som blir stabilisator i økonomien. Dette er neppe fornuftig politikk verken på kort eller lang sikt. Det betyr kraftig nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv i dårlige tider, mens det først og fremst er det private forbruket som lar seg stimulere på kort sikt. Resultatet vil bli en uønsket nedbygging av eksportbedrifter, samtidig som det ikke finnes rom i økonomien til en utvikling av offentlige velferdstjenester.

Ut fra dette perspektivet handler kampen mot arbeidsledighet like mye om næringspolitikk. Hva skal vi leve av i Norge i framtida? Politikernes del av svaret på dette er å legge til rette for fornuftig verdiskapning på områder der vi er eller kan bli best - kunnskapsbasert produksjon der avanserte prosesser gir høy verdiskapning pr. arbeidstime, sjølsagt innenfor en bærekraftig ramme.

Tiltakene som trekkes fram i dette forslaget oppfyller til sammen disse kravene. Effektive og offensive tiltak mot ledighet hindrer sløsing med ressurser på kort sikt, samtidig som de legger til rette for lønnsom verdiskapning på sikt. Økt fokus på finanspolitikken gjør ekstreme renteutslag mindre nødvendig.