Skatteendringer er et effektivt virkemiddel for å stimulere oljeselskapene. Men dagens 50 pst. sær­skatt på oljeselskapenes overskudd i tillegg til den ordinære selskapsskatten på 28 pst., reflekterer grunnrenteuttaket som skal tilfalle den norske stat. Oljeselskapene får med andre ord 22 pst. av nettoverdiene, og har betydelige fradragsmuligheter som reduserer deres risiko. Enhver reduksjon i særskatten øker oljeselskapenes overskudd etter skatt direkte og reduserer statens inntekter. Samtidig er lønnsomheten på norsk sokkel meget god og det er ingen grunn til å øke overskuddene til oljeselskapene. I deres kamp om investeringsmidlene i det enkelte selskap teller dette åpenbart i positiv retning, men det kan også bidra til at grunnrenten tas ut i lavere oljepriser eller økte avgifter på petroleum i sluttbrukerlandene. Det må derfor være en premiss å kun vurdere skatteendringer som eksplisitt fremmer økt utvinningsgrad som er samfunnsøkonomisk lønnsom uten at det gis generelle skatteletter og slik at den totale grunnrentebeskatningen blir opprettholdt. Det er videre en utfordring å konstruere en skattelette som utelukkende treffer felt der utvinningsgraden kan økes, slik at samfunnsøkonomien blir optimert, uten at selskapene på sikt tilpasser driften av øvrige felt slik at mest mulig av overskuddet kan tas ut med redusert skatt.

Et virkemiddel som har vært fremmet er såkalte volumfradrag for meroljeproduksjon. Skal slike virkemidler vurderes brukt, må de knyttes opp til feltspesifikke vurderinger, faktiske merinvesteringer og kun gjelde når oljeprisen er under et gitt nivå. Dette vil redusere nedsiden i nye teknologiinvesteringer og således utløse flere prosjekter uten at man gir skattelette til prosjekter som er meget lønnsomme ved høye oljepriser.

I KON-KRAFTs rapport "Forslag til skattemessige endringer for økt verdiskapning og aktivitet", lanseres volumfradrag på skatten for all økt utvinning utover dagens vedtatte planer. Fradraget er tenkt gitt i kroner per volumenhet.

Dette forslaget er et alternativ til hovedanbefalingen - redusert skatt for nye felt - da kontantstrømmer fra disse ressursene i mange tilfeller kan være kompliserte å avgrense fra dagens vedtatte prosjekter. Dette er en relevant innvending og selskapene ønsker i utgangspunktet skattelettelser for enhver type aktivitet, herunder alle mulige metoder for utvinning. Samfunnsøkonomien i dette er imidlertid ikke optimal, da dette er lite presist med hensyn på å kun gi skatteletter til prosjekter som ellers ikke ville ha blitt gjennomført.

Imidlertid vil et volumfradrag for meroljeproduksjon utelukkende knyttet til CO2-injeksjon ikke gi slike avgrensningsproblemer, siden dette ikke er gjort tidligere på norsk sokkel og man helt klart og fysisk kan skille mellom eksisterende og økt ny aktivitet/innsats. Det at man må gjøre betydelige nye tilleggsinvesteringer - både for å få forsynt CO2 til feltet og på feltet - medfører også at slike prosjekter er transparente, sammenlignet med andre aktiviteter på eksisterende innretninger. Et volumfradrag for merutvinning, som oppnås ved hjelp av CO2-injeksjon, kan reflektere at samfunnet er villig til å betale mer for CO2-injeksjon enn det vi kan vente at selskapene er villige til. Også andre virkemidler kan reflektere dette og må vurderes. For eksempel kan et høyere fradrag for kostnadene være et alternativ; altså høyere enn avskrivninger og friinntekt. Alternativt kan fradrag gis proporsjonalt med injisert mengde CO2.

Regjeringen må derfor vurdere skatteendringer som eksplisitt fremmer samfunnsøkonomisk lønnsom økt utvinningsgrad og CO2-injeksjon uten at det gis generelle skatteletter og slik at den totale grunnrentebeskatningen blir opprettholdt.