Norsk sokkel er fortsatt attraktiv for internasjonale olje- og gasselskaper, selv om det er et såkalt modent område. Ressursgrunnlaget er fortsatt godt, kompetansen er høy både på teknologi, sikkerhet og miljøkrav. Dette koblet med en etablert tradisjon for godt samarbeid med myndighetene, gjør norsk sokkel interessant for nye aktører som har haleproduksjon som forretningsidé. Imidlertid er regimet på norsk sokkel ikke optimalt for å tiltrekke seg denne typen selskap. Lisensmarkedet kjennetegnes ved få og dominerende aktører som har erklært at de vil satse på haleproduksjon, men som ikke nødvendigvis verken prioriterer slike prosjekter høyt nok, faglig, tidsmessig eller finansielt. Budskapet fra oljeselskapene er at dette for det enkelte selskap dreier seg om relativt små verdier, særlig fordi eierskapet til de enkelte lisensene er spredt på mange aktører og der den norske stat har en betydelig direkte andel. Internt i det enkelte oljeselskap er det kamp om både investeringsmidlene og kompetanseressursene. Selv om avkastningen på investeringer i økt haleproduksjon kan være høy nok, blir summene det er snakk om for små relativt sett.

Lav omsetning i lisensmarkedet med få eierskifter av lisenser av høy kvalitet, dårlig tilgang på operatørskap og små muligheter til å kjøpe seg inn i produserende felt utgjør strukturelle mangler for å rette innsatsen i oljenæringa mot økt utvinningsgrad. Bedre tilgang på operatørskap og muligheter til å kjøpe seg inn i produserende felt er kritisk for nye selskaper på norsk sokkel, idet inntekter fra felt gir muligheter til skattefradrag for utgifter. Nye selskaper med spesialkompetanse og fokus på haleproduksjon kan være bedre egnet til å øke utvinningsgraden enn de få store selskapene som eier og opererer store deler av produserende felt på norsk sokkel.

Regjeringen må derfor vurdere hvordan lisensmarkedet kan utvikles og hvordan myndighetene kan tilrettelegge for at Statoil, Petoro og Norsk Hydro (og andre større selskap) kan gi spesialistselskaper eierandeler og operatøransvar for felt med haleproduksjon.

Regjeringen må videre stille strengere og mer dynamiske krav til aktiv lisensforvaltning. Lisenser må løpende vurderes med hensyn på utvikling og ressursutnyttelse og kunne inndras eller tvangsselges til andre aktører som har høyere ambisjoner for utvinningsgraden. En strategisk gjennomgang av Petoros eierandeler må vurdere om et virkemiddel kan være å selge andeler i små felt med haleproduksjon for å stimulere til å utvikle små felt med store samlede potensialer for økt produksjon.

Gode argumenter for spredt eierskap i tidlig fase og høyproduksjonsfasen av felt er mindre tungtveiende i haleproduksjonsfasen. I de tilfeller dette er til hinder for fornuftig feltutvikling, bør staten gå aktivt inn for å løse flokene. Tilsvarende er argumentene for stor statlig eierandel også mindre tungtveiende i forhold til haleproduksjon, dette bør reflekteres i strategiske grep og statlige disposisjoner på norsk sokkel.

Regjeringen må derfor vurdere salg av Petoro/SDØE-andeler i felt som er kommet til haleproduksjon. Den samme strategiske gjennomgangen av Petoros eierandeler må også vurdere om det kan være et virkemiddel for Petoro å kjøpe andeler i felt med potensial for CO2-injeksjon for så å bruke lisensmakten til å gjennomføre slike prosjekter.