I tilfeller av vesentlige forstyrrelser i deler av arbeidsmarkedet vil sikkerhetsmekanismene i utvidelsesavtalen, samt beskyttelsesklausulene i EØS-avtalen, gi adgang til å stoppe fri bevegelighet for arbeidstakere for en periode. I henhold til utvidelsesavtalen i EU/EØS kan landene vente med full innføring av EU/EØS-regelverket for individuelle arbeidstakere i en overgangsperiode på 2-7 år. I denne perioden kan man videreføre hele eller deler av dagens regelverk, med sikte på en fleksibel og styrt overgang til EU/EØS-regimet.

Norske myndigheter bør legge til rette slik at arbeidssøkere fra de nye EØS-landene skal ha mulighet til å søke og ta arbeid på lik linje med andre EØS-borgere fra 1. mai 2004. Utover de krav som legitimt kan stilles til arbeidsforholdets karakter skal det ikke være noen begrensninger på hvor mange personer som skal gis oppholds- og arbeidstillatelse på dette grunnlaget.

EUs regime for fri bevegelse for arbeidstakere gir, når det er fullt innført, ikke grunnlag for å stille andre vilkår for oppholdstillatelse for arbeidstakere fra de nye EØS-landene enn de som vil gjelde for dagens EØS-borgere. I dag er, som nevnt, EU/EØS-kravene til at arbeidsforholdet skal være reelt og av en viss varighet for å gi rett til oppholdstillatelse i Norge, definert til arbeid som normalt skal være minst halvtid og kunne sikre underhold. Siden man i Norge ikke har noen lovfestet minstelønn og ikke har praktisert allmenngjøring av tariffavtaler, vil man etter dagens regelverk ikke ha grunnlag for å stille bestemte krav til lønnsnivå for EU/EØS-borgere (slik man i dag gjør for arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS). For å hindre at arbeidsgivere utnytter eller forskjellsbehandler nye EU/EØS-borgere, er det viktig at myndighetene stiller krav om at arbeidstakere fra de nye EU-landene skal ha lønns- og arbeidsvilkår i tråd med gjeldende tariffavtale eller det som er vanlig på samme sted og innen samme yrkesområde, samt krav til bolig. Dette vil også være i tråd med behandlingen av arbeidsinnvandrere fra såkalte 3. land og de nye EØS-landene i dag.

Det må legges opp til at arbeidssøkere fra de nye EU/EØS-landene skal registrere seg så snart de tar opphold i landet, og at man i en overgangsperiode praktiserer en ordning hvor nye EU/EØS-borgere som i løpet av den 6 måneders arbeidssøkerperioden finner høvelig arbeid får tidsbegrenset oppholds- og arbeidstillatelse. Vilkåret for utstedelse av tidsbegrenset oppholds- og arbeidstillatelse er i tillegg til overnevnte krav til lønn, samt underholdsevne, at ansettelsen i utgangspunktet skal være på heltid. Dette for å motvirke fragmentering av arbeidsforhold, skjult omgåelse av lønnsvilkårene ved oppstykking av jobber, og utnyttelse av nye EU/EØS-borgere som marginal arbeidskraft. Under hensyntaken til underholdskravet og hva som er vanlig i angjeldende type arbeid, kan vilkåret om fulltidsarbeid fravikes ut fra en helhetsvurdering.

For at politiet, Aetat og/eller utlendingsmyndighetene skal kunne innvilge tidsbegrenset oppholds- og arbeidstillatelse, må det fremlegges skriftlig arbeidskontrakt med informasjon om lønn, arbeidstid, varighet, henvisning til eventuell tariffavtale mv., samt informasjon om boforhold.

For at utenlandske arbeidstakere fra EØS-land skal kunne få oppholdstillatelse i Norge, må de dokumentere at de har arbeid. I kravet til dokumentasjon må inngå at arbeidstakeren er registrert i arbeidstakerregisteret, og det må dokumenteres hvem som er arbeidsgiver med registrering i foretaksregisterert og arbeidsgiverregisteret.

Når EØS-regelverket er fullt gjennomført, skal oppholdstillatelse til arbeidstakere normalt utstedes for 5 år, men i lys av de ordningene som utformes i de andre nordiske land, bør tidsbegrensete oppholds- og arbeidstillatelser i en tilpasningsperiode utstedes for kortere perioder. Arbeidstakere fra de nye EU/EØS-landene vil ha de samme velferdsrettigheter som andre EU/EØS-borgere så lenge oppholds- og arbeidstillatelsen varer. For et dokumentert varig arbeidsforhold over 90 dager som tilfredsstiller kravene til lønn og arbeidstid mv. skal oppholds- og arbeidstillatelse gis for arbeidskontraktens varighet oppad begrenset til 2 år, med rett til forlengelse såfremt vilkårene for tillatelsen fortsatt er til stede. Dersom arbeidsforholdet opphører gis videre rett til inntil 6 måneders opphold for å søke nytt arbeid, samt rett til velferdsytelser og ledighetstrygd på ordinære vilkår (jf. Aetats vilkår om ufrivillighet, rådighet, fremmøteplikt mv.) i denne perioden.

For lovlig inngåtte midlertidige arbeidskontrakter, sesongarbeid mv. av varighet inntil 90 dager som tilfredsstiller kravene til lønn og arbeidstid, gis oppholds- og arbeidstillatelsen kun for arbeidsforholdets avtalte varighet. Deretter vil vedkommende kunne bruke den gjenværende ubenyttete delen av perioden som arbeidssøker på eget underhold - dvs. uten rettigheter til velferdsytelser - oppad begrenset til 6 måneder samlet. Hvis vedkommende ikke finner nytt arbeid i løpet av denne perioden, må han/hun forlate landet. Sammenliknet med dagens regler for sesongarbeid for 3. landsborgere, vil nye EU/EØS-borgere dermed få langt bedre rettigheter både til å søke og ta arbeid, samt til velferdsytelser, enn i dag.

Det må stimuleres til varige ansettelser, som gir ryddigere forhold og bredere rettigheter, samt å forebygge framvekst av et uregistrert korttidsarbeidsmarked. For å sikre at regelverket, inklusive ovennevnte vilkår om lønn og arbeidstid og krav til sikret bolig, blir fulgt, bør Arbeidstilsynet og andre relevante tilsyn få lovhjemlet fullmakt, samt økte ressurser, til kontroll og iverksettelse av sanksjoner overfor virksomheter som bryter regelverket.

I lys av usikkerheten knyttet til konsekvensene av økt arbeidsinnvandring fra EØS-området de nærmeste årene, bør ikke lovverket som regulerer arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS i denne perioden liberaliseres.

Ovennevnte tiltak vil være ledd i en forbigående tilpasningsfase hvor det nasjonale regelverket avpasses til EU/EØS-regimet. I de første 2-5 årene har hvert enkelt land stor handlefrihet til å foreta en gradvis innføring av EU/EØS-regimet, og myndighetene vil kunne justere de foreslåtte ordningene i mer/mindre liberal retning i lys av de erfaringene man høster. Det er videre grunn til å forvente at det i lys av erfaringene med økende arbeidsvandringer over landegrensene vil skje en løpende politikk- og rettsutvikling i EU/EØS når det gjelder hvilke spesifikke krav som kan stilles til et arbeidsforhold for å få opphold og adgang til velferdsytelser.

Økt arbeidsinnvandring fra de nye EØS-landene som følge av fri bevegelse for arbeidstakere vil i seg selv føre til økte oppgaver for utlendings- og arbeidskraftsmyndighetene med innhenting, registrering, kontroll og vurdering av opplysninger i forbindelse med utstedelse, fornyelse og opphør av oppholdstillatelser. I tillegg vil det være behov for å styrke kapasiteten til å undersøke at vilkårene i hvert enkelt tilfelle er til stede (jf. krav til arbeidsforholdet, lønn, skriftlig arbeidskontrakt, arbeidsgivers forhold, underholdsevne, overholdelse av vilkår for å oppebære trygd, studiestøtte mv.). Det er en viktig forutsetning at de berørte instanser (UDI, politiet og Aetat) tilføres tilstrekkelige ressurser til disse oppgavene.

Både i tilpasningsperioden fra 1. mai 2004 fram til EU/EØS-regelverket er fullt innført, og etterpå, må arbeidet for å fremme integrasjon og motvirke forskjellsbehandling og utnyttelse av utenlandske arbeidstakere skje langs flere akser:

• aktive informasjonsstrategier overfor arbeidssøkere fra de nye EØS-landene (særlig Baltikum og Polen), med vekt på å orientere om mulighetene og vilkårene for å finne arbeid i Norge, hvilke rettigheter, lønns- og arbeidsvilkår som gjelder, bolig og kostnadsnivå, samt samarbeids- og partsforhold i norsk arbeidsliv. Aetat og samarbeidet gjennom dens europeiske nettverk (Eures) vil naturlig ha en viktig rolle i denne sammenheng, inkludert informasjon om rettigheter ved bruk av arbeidsformidlings- og vikarbyråer.

• samarbeid mellom partene i arbeidslivet for å informere nye arbeidstakere om rettigheter og plikter i norsk arbeidsliv, stimulere til fagorganisering og god tariffavtaledekning, sørge for overholdelse av lov- og avtaleverk, og legge til rette for opplæring og integrasjon av innvandrere i fellesskapet på arbeidsplassene. Jo flere av arbeidstakerne fra de nye EU-landene som innlemmes i faste jobber med tarifflønn og ordnete vilkår, desto færre av dem vil ha behov for støtte fra sosial- og velferdsapparatet. Hvorvidt det i enkelte bransjer vil være behov for allmenngjøring av tariffavtaler, eller innføring av andre ordninger for å fastsette minimumslønninger som kan hindre sosial dumping, vil partene i arbeidslivet være de beste til å vurdere. I tillegg vil gjennomføring av tiltakene for å styrke tillitsvalgtes rolle i forhold til innsyn i lønnsvilkår hos underentreprenører, rett til høring ved arbeidsinnleie og underentrepriser mv. (se pkt. 3.1) kunne motvirke forskjellsbehandling og misbruk av nye arbeidsinnvandrere.

• styrking av tilsynsmyndighetenes kapasitet til informasjon, kontroll og håndheving av at lover og regler i arbeidslivet og velferdssystemet blir overholdt. I den innledende fasen opprettes en egen strategisk, operativ enhet på høyt nivå, som skal ha ansvar for å koordinere og målrette de ulike instansenes innsats på dette området. Dette bør også omfatte ansvar for særskilt opplæring og kompetanseutvikling overfor de berørte etatene. Ved siden av skjerpet kontroll med at arbeidskontrakt, lønn og arbeidsgivers forhold til skattemyndighetene og andre offentlige instanser er i orden ved utstedelse av oppholds- og arbeidstillatelse, gjelder dette særlig Arbeidstilsynets innsats for å motvirke og slå ned på brudd med arbeidsmiljølovens regler og Aetats oppfølging av arbeidsledige (jf. rådighetskrav, tiltak, dagpenger mv.). For å kontrollere at lønnsvilkårene er i samsvar med gjeldende regler, bør Arbeidstilsynet (og andre relevante tilsyn) som nevnt gis fullmakt til å utøve kontroll og ta i bruk sanksjonsmidler overfor bedrifter som bryter med eksisterende normer.

  For å bekjempe framveksten av useriøse bedrifter og konkurransevridende forhold i utsatte bransjer må slik opptrapping samkjøres med partene i arbeidslivet, politiet, utlendingsmyndighetene, skattemyndighetene og andre offentlige instanser, slik det er gjort i flere vellykkete pionerprosjekt mot illegale arbeidsforhold innen bl.a. hotell- og restaurantbransjen og bygg- og anleggsbransjen de siste årene. Spesielt de første par årene vil det (av preventive hensyn) være viktig å trappe opp informasjonsvirksomheten, gjøre nye arbeidstakere rustet til å motstå forsøk på utnyttelse, og styrke beredskapen, kombinert med strategisk innrettete, synlige og kraftfulle kampanjer for å slå ned på tendenser til skjevutvikling. I gjennomføringen av en slik strategi bør en også vurdere mulighetene for mer effektiv informasjonsflyt mellom berørte instanser i forbindelse med mistanke om misbruk.

• for å forebygge illegalt arbeid bør følgende tiltak iverksettes:

  Det opprettes lokale/regionale nettverk mellom fagforeninger, arbeidsgivere, politi og andre offentlige myndigheter for å avsløre illegalt arbeid og sikre utveksling av opplysninger; en sentral enhet under Politidirektoratet gis ansvar for bekjempelse av illegalt arbeid, samt støtte til lokale/regionale myndigheters arbeid; virksomheter som benytter arbeidstakere uten arbeidstillatelse skal anmeldes og de skal idømmes betydelige bøter og konfiskering av fortjenesten.

• en viktig forutsetning for utforming av målrettete tiltak er utvikling av bedre og mer presis statistisk kartlegging, overvåking og analyse av utviklingen i ulike deler av arbeidsmarkedet. Dette er også nødvendig for å kunne gjøre bruk av beskyttelsesklausulen i EØS-avtalen i tilfeller av vesentlige forstyrrelser i arbeidsmarkedet. Ettersom irregulære utviklingstrekk kan være vanskelige å avdekke ved generelle/konvensjonelle metoder, bør man iverksette særskilte prosjekter for å kartlegge og analysere omfanget av sosial dumping og illegale arbeidsformer. Før overgangen til fri arbeidskraftsbevegelighet må myndighetene på denne bakgrunn foreta en nøye gjennomgang av hvilken statistisk informasjon som trengs både når det gjelder arbeidsmarkedet og bruken av ulike velferdsordninger; hvilke metoder og datainnsamlingsformer som er hensiktsmessige for å fange opp irregulære utviklingstrekk, og hvilke instanser og rapporteringsformer som er egnet til å sikre et godt beslutningssystem. I utgangspunktet synes det uansett ønskelig å supplere den løpende arbeidsmarkedsstatistikken med mer finsiktet statistikk og analyser over den regionale og bransjemessige utviklingen i sysselsetting, ledighet, arbeidstid, ansettelsesformer og lønn for ulike kategorier arbeidskraft (etter utdanning, nasjonalitet mv.). Det bør også settes av nødvendige midler til evaluering, forskning og sammenliknende studier av utviklingen i lønnsdannelsen og arbeidsmarkedets virkemåte de kommende årene.

• når det gjelder EU/EØS-arbeidstakeres rettigheter til velferdsytelser er det ingen anledning til overgangsordninger. I den innledende arbeidssøkerfasen (inntil 6 måneder) utløses ikke velferdsrettigheter, men i tråd med likebehandlingsreglene vil nye EU/EØS-borgere som arbeider i Norge ha de samme velferdsrettigheter som andre EØS-arbeidstakere så lenge oppholds- og arbeidstillatelsen varer. For å motvirke uønskete strategiske tilpasninger til velferdsordningene (såkalt "velferdsturisme") bør en del utsatte ordninger gjennomgås og eventuelt justeres, spesielt med hensyn til mulighetene for å eksportere ytelser. En bør herunder vurdere om støtten til barnefamilier kan knyttes sterkere til bruk av barnehager, skoler og andre velferdstjenester, samt om det er hensiktsmessig å opprettholde kontantstøtten i den nye situasjonen. Samtidig bør en styrke velferdssystemets kompetanse og kapasitet til å hindre misbruk, bedre koordineringen mellom ulike offentlige instanser, samt forsterke kontrollen med at utlendingsforskriftens regler for boligstandard overholdes. Det langsiktige svaret på de velferdspolitiske utfordringene knyttet til fri bevegelse av arbeidskraft er imidlertid å styrke det politiske samarbeidet i Europa for å utvikle felles minstestandarder og bidra til å løfte velferdsnivået i de nye medlemslandene i EU/EØS. Norske myndigheter og partene i arbeidslivet bør utvikle aktive strategier for i samarbeid med aktører i de nye medlemslandene å bruke EØS-utjevningsmidlene fra Norge til tiltak som kan bidra til å løfte velferds- og arbeidslivsstandardene i de nye EU-landene.