EU/EØS-regelverket innebærer at utenlandske leverandører av tjenester til norske kunder kan medbringe egen arbeidskraft for å utføre oppdraget. Med mindre vertslandet har lovgivning som pålegger tjenesteleverandører å følge nasjonal minstelønn eller allmenngjort tariffavtale, kan slike utsendte arbeidstakere avlønnes etter hjemlandets vilkår. Definisjonen av tjenester omfatter også tidsbegrensete oppdrag i bygg- og anleggsbransjen, underentrepriser av ulike slag, samt firma som driver arbeidsutleie eller formidling av vikarer. Med unntak for visse typer veitransport, gjelder ingen overgangsordning for utstasjonering av arbeidstakere ved tjenesteleveranser. I henhold til utstasjoneringsdirektivet (96/71EC) er utsendte arbeidstakere omfattet av de sentrale beskyttelsesreglene i arbeidsmiljøloven (jf. XII.B), samt eventuelle bestemmelser i allmenngjort tariffavtale, men de er ikke omfattet av vertslandets trygde- og velferdsordninger.

Uavhengig av EU-utvidelsen har man i Norge sett en betydelig vekst i bruken av anbud, underentrepriser og utkontraktering av tjenester både i privat og offentlig sektor de seinere år. Man vet imidlertid lite om hvor omfattende denne typen tjeneste- og arbeidsmobilitet fra EU/EØS-området er. Det er lite som tyder på at det generelle omfanget er stort, men særlig i bygg- og anleggsbransjen rapporteres om et betydelig innslag av utenlandske underentreprenører. I deler av industrien og bygg- og anleggsbransjen er det heller ikke noe nytt at slike oppdrag utføres av firma fra de nye EU-landene. Utlendings- og arbeidskraftsmyndighetene har de seinere år fulgt en relativt liberal praksis når det gjelder å gi gruppe- eller spesialistarbeidstillatelser i slike tilfeller, forutsatt at de ansatte mottar norsk tarifflønn eller tilsvarende (utlendingsforskriften § 2-2). Det er imidlertid mange eksempler på at disse reglene brytes og at kontroll- og tilsynsapparat ikke har kapasitet til å gripe inn overfor sosial dumping, svart arbeid, skatteunndragelser og brudd med lov- og avtaleverket.

Med fri bevegelse av kapital og tjenester kan det i et tøft oppdragsmarked være grunn til å regne med at både norske og utenlandske firma vil søke konkurransefordeler ved å utkontraktere flere oppgaver til egne datterselskaper eller underleverandører i de nye EU-landene hvor lønningene er langt lavere enn de norske, framfor å benytte egne ansatte. Det kan bety kroken på døra for mange norske bedrifter og ansatte, samtidig som det vil kunne skape press på lønns- og arbeidsvilkår i en del bransjer med økende bruk av anbud.

Dersom regelverket for midlertidige ansettelser og innleie av arbeidskraft blir ytterligere liberalisert, vil det kunne skape nye kanaler for organisert korttidsimport av lavtlønnet arbeidskraft i et bredere spekter av bransjer. Siden vilkårene for midlertidige ansettelser også regulerer vilkårene for arbeidsinnleie (jf. arbeidsmiljøloven § 58A, § 55K), vil en oppmykning av arbeidsmiljøloven § 58A gi arbeidsgivere økte muligheter til å skjære ned andelen fast ansatte på norsk lønnsnivå og håndtere svingninger i aktivitetsnivå ved midlertidige ansettelser eller innleie av billigere arbeidstakere fra de nye medlemslandene. Taperne vil i så fall være utsatte grupper i arbeidsmarkedet, stikk i strid med målet om å utvikle et mer inkluderende arbeidsliv.