Arbeidsvandringer over landegrensene kan skje på ulike måter som omfattes av ulikt regelverk både nasjonalt og i EU/EØS. I vurderingen av politiske tiltak er det derfor viktig å skille mellom

• 1. individuelle arbeidssøkere som kommer til Norge for å finne arbeid

• 2. utstasjonerte arbeidstakere i forbindelse med tjenesteoppdrag, anbud, entrepriser mv.

• 3, selvstendige næringsdrivende som kommer for å etablere egen virksomhet

Det er bare for individuelle arbeidstakere EØS-avtalen gir anledning til overgangsordninger, mens fri bevegelighet for selvstendig næringsdrivende og tjenester uansett vil tre i kraft fra 1. mai 2004. Denne typen midlertidig arbeidskraftsimport vil trolig utgjøre en større utfordring når det gjelder å videreutvikle et inkluderende arbeidsliv basert på høye sosiale standarder og lik lønn for likt arbeid enn ordinær arbeidsinnvandring. Det er også rimelig å anta at jo sterkere begrensningene blir for individuell arbeidsinnvandring, desto større kan interessen bli for å organisere arbeidskraftsimport gjennom tjenesteoppdrag, entrepriser og "outsourcing" av oppgaver. På denne bakgrunn er det viktig at myndighetene og partene i arbeidslivet umiddelbart forbereder tiltak for å håndtere den nye situasjonen.