Utvidelsen av EU med ti nye medlemsland fra 1. mai 2004 markerer et historisk farvel til den kalde krigens deling av Europa. For de 75 millioner innbyggere i de nye medlemslandene betyr dette nye muligheter til å delta i et demokratisk samarbeid for å fremme økonomisk og sosial framgang til beste for befolkningen i hele Europa. Den neste EU-utvidelsen vil trolig omfatte flere av landene på Balkan. Et av de største framskrittene for innbyggerne i de nye medlemslandene er den personlige friheten til å kunne reise og søke arbeid, studier og opphold i hele EU og EØS-området.

EUs regler for fri bevegelighet av arbeidstakere gir EU/EØS-borgere rett til å oppholde seg i et annet EU/EØS-land i inntil 6 måneder for å søke arbeid. Dersom de finner høvelig arbeid har de krav på oppholdstillatelse i inntil 5 år, med rett til forlengelse, og likebehandling med vertslandets innbyggere når det gjelder velferdsytelser.

Utvidelsen av EU/EØS åpner nye muligheter for arbeidstakere og virksomheter både i gamle og nye medlemsland. Ved siden av fri bevegelse av arbeidstakere, varer og kapital, utvides tjenestemarkedet i EU/EØS. Arbeidsmobiliteten mellom landene i EU har tradisjonelt vært lav, også etter den forrige store utvidelsen da Hellas, Portugal og Spania ble medlemmer. Blant annet det store velferdsgapet mellom de gamle og nye medlemslandene, hvor folk i mange tiår har vært forhindret fra å reise fritt, kan likevel tilsi at arbeidsvandringene i en overgangsperiode kan bli større enn ved tidligere høve. Dette gjelder også såkalt utstasjonering av arbeidstakere i forbindelse med tjenester og entrepriser, hvor EU/EØS-virksomheter medbringer egne ansatte som kan lønnes etter hjemlandets satser.

Det må være et overordnet mål at det legges til rette for at økt arbeidsinnvandring kan skje i verdige og ryddige former til beste for arbeidstakerne og samfunnet i både avsender- og mottakerland. Det er derfor en viktig oppgave å sørge for at arbeidstakere som kommer til Norge tilbys likeverdige lønns- og arbeidsvilkår, og at myndighetene og partene i arbeidslivet samarbeider for å hindre at useriøse aktører utnytter situasjonen til egen kortsiktig vinning. Dette gjelder også utstasjonerte arbeidstakere i forbindelse med tjenesteoppdrag. Innbyggerne i de nye EU-landene skal ha de samme muligheter som andre EU/EØS-borgere til å søke og ta arbeid i Norge fra 1. mai 2004. For at dette skal skje i ordnete former forutsettes at myndighetene og partene i arbeidslivet iverksetter nødvendige tiltak for å motvirke sosial dumping, misbruk av utenlandsk arbeidskraft, og hindre framvekst av et B-arbeidsmarked som kan undergrave respekten for lov- og avtaleverket i arbeidslivet. Arbeidstakere fra de nye medlemslandene skal ha lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med gjeldende tariffavtale eller på nivå med det som er vanlig for samme sted og yrkesområde.

I lys av de ulike interesser og synsmåter som er kommet til uttrykk i den samfunnspolitiske diskusjonen om dette spørsmålet, er det viktig å utforme løsninger som kan favne bred oppslutning blant partene i arbeidslivet og på tvers av politiske skiller. I forhold til den allmenne diskusjonen for og mot såkalte overgangsordninger, fremmes det her forslag til tiltak som innebærer en konkret og praktisk ivaretakelse av de prinsipielle intensjonene om å fjerne dagens hindringer for arbeidsinnvandring fra de nye medlemslandene, samtidig som forslaget inneholder konkrete virkemidler for å sikre at målsettingene om å hindre forskjellsbehandling og sosial dumping blir ivaretatt.