Ved å gjøre det til en hovedregel at et belte langs sjø og vassdrag skal regnes som utmark, vil legge en føring på forvaltningen og tydeliggjøre ferdselsretten. En av utfordringene i strandsona er at det fysisk er vanskelig å skille mellom innmark og utmark. Spesielt nær hytter ser vi mange eksempler på at opprinnelig utmark ved tiltak gjøres til like med innmark eller at lovlig ferdsel blir ubehagelig for allmennheten. En nylig høyesterettsdom vedrørende en strandsonesak i Sandefjord har gitt noen viktige føringer for grensedragning mellom innmark og utmark, men det er likevel behov for nærmere avklaring av hva som er utmark i strandsona. Ikke minst for beboere og hytteeiere synes dagens uklare situasjon som et problem; både for andres ferdsel på egen eiendom og for disse gruppenes bevegelses- og aktivitetsmuligheter generelt. Forslagsstillerne mener at det såfremt et område ikke er opparbeidet eller dyrka mark, skal det regnes som utmark og at dette bør presiseres i friluftsloven jf. liknende bestemmelse i vannressurslovens § 11. Forslagsstillerne anmoder derfor om å be Regjeringen fremme forslag til lovendring der friluftslovens § 1a, 2. ledd tilføyes: Med mindre området er opparbeidet tomt eller dyrka mark, skal et belte langs sjø og langs vann og vassdrag som muliggjør ferdsel, regnes som utmark.