Handlingsplanen for eldreomsorgen som gjennomføres i perioden 1998 til 2005 har medført en betydelig utbygging av omsorgstilbudet i Norge. Antallet sykehjemsplasser er beregnet å skulle øke med 8 000 plasser frem mot avslutningen av handlingsplanen i 2005. Antallet omsorgsboliger med ca. 20 000 i perioden. I forbindelse med behandlingen av handlingsplanen i Stortinget i 1997 ble det planlagt en økning av antall omsorgsarbeidere med ca. 12 000 i perioden. Etter at handlingsplanen ble innført er det blitt en betydelig økning i antall omsorgsplasser, og tidsrammen for gjennomføringen og avslutning av planen er utvidet fra år 2001 til år 2005. Bemanningsplanene er ikke fulgt opp i takt med utvidelsen av antallet boliger og plasser i eldreomsorgen.

Forslagsstillerne har gjennom mange år pekt på den lave bemanningsfaktoren i eldreomsorgen, særlig i sykehjemmene. I St.meld. nr. 31 (2001-2002) hevdes det at kommunale plantall viser at bemanningsfaktoren pr. 100 innbyggere over 80 år i 2005 vil være 46,7 årsverk mot 43,1 årsverk i 1997 på landsbasis.

Ifølge St.meld. nr. 31 (2001-2002) planlegger kommunene til sammen 5 800 nye årsverk mens behovsanslaget ifølge departementet er på ca. 5 500 frem til 2007.

Etter forslagsstillernes mening vil pleiefaktoren fremdeles være for lav fordi økningen i bemanningen kun tar hensyn til økningen i antall plasser i omsorgen, ikke i det faktum at pleiefaktoren er for lav i utgangspunktet, og at pleietyngden har økt betydelig de siste 5 årene.

Forslagsstillerne mener det vil være et nyttig hjelpemiddel å få utarbeidet minstenormer for pleiefaktorer i sykehjem basert på brukernes pleiebehov.

I Innst. S. nr. 263 (2001-2002) påpeker Fremskrittspartiets medlemmer i en merknad at den lave bemanningsfaktoren fører til for stor belastning på dem som arbeider i omsorgsyrkene, samtidig som det ikke blir mulig å yte tilstrekkelig omsorg og pleie - verken når det gjelder kvalitet eller kvantitet. Fremskrittspartiets medlemmer fremmet forslag om en økning med ytterligere 8 000 stillinger i tiden 2003 til 2006.

I eldreomsorgen er en stor del av stillingene deltidsstillinger - ofte med svært lave brøker. Ifølge en rapport fra Forskningsstiftelsen FAFO, FAFO-rapport nr. 395 av Leif Moland og Heidi Gautun, baserer denne sektoren seg på at hjelpepleiere og omsorgsarbeidere arbeider deltid. I den samme rapporten påpekes det at 40 pst. av hjelpepleiere og omsorgsarbeidere ønsker en annen stillingsstørrelse enn den de har. 28 pst. jobber deltid og ønsker å jobbe mer. I rapporten slås følgende fast:

"Tjueåtte prosent av hjelpepleierne og omsorgsarbeiderne jobber deltid og ønsker større stilling. Dette tallet uttrykker omfanget av den reelle undersysselsettingen og omfatter om lag 11 000 av medlemmene i NHS (Norges helse- og sosialforbund - forslagsstillers tilføyelse)". Det står også: "Halvparten av alle hjelpepleiere og omsorgsarbeidere under 30 år er undersysselsatte. Med utgangspunkt i sektorens store behov for hjelpepleiere og omsorgsarbeidere er dette et overraskende høyt tall. Det er faktisk så høyt at det er grunn til å etterlyse et sterkere nærvær av en strategisk arbeidsgiverpolitikk som kan realisere en plan for rekruttering av fagpersonell en vet det er økende knapphet på."

Også blant miljøarbeidere som er ansatt i gruppeboliger for psykisk utviklingshemmede, er undersysselsettingen høy, og rapporten oppgir at nesten 40 pst. oppgir at de ønsker en større stilling.

Med bakgrunn i underbemanningen, den lave pleiefaktoren og omsorgspersonells ønske om å få gjøre en økt innsats i omsorgssektoren, mener forslagsstillerne det bør settes inn tiltak for å utnytte den arbeidskraftreserven som er tydeliggjort i bl.a. rapport nr. 395 fra FAFO.

Omsorgssektoren ble, gjennom handlingsplanen for eldreomsorgen, gjort til et prioritert område. Dessverre kan det virke som om bedringen for brukerne allikevel ikke står i forhold til de svært store ressurser som er satt inn. Med det store antall deltidsansatte med små brøkstillinger og en for lav pleiefaktor, vil forslagsstillerne stille spørsmål ved om dette fører til effektive tjenester. For dårlig kjennskap til brukerne og derigjennom for liten evne til å utføre omsorgen mest mulig effektivt, konfliktsituasjoner og lite kjennskap til særegne behov gjør innsatsen mindre målrettet. I tillegg fører en slik stillingsstruktur til mer administrasjon og mer bruk av tid til informasjon og instruksjon til flere ansatte. Samlet sett vil dette kunne gi dårlig økonomisk styring og utnyttelse av midlene i omsorgssektoren.

Forslagsstillerne ønsker at staten skal overta ansvaret for omsorgssektoren slik at finansieringsansvaret tillegges folketrygden og at pengene følger pasienten til det tilbud vedkommende selv, i samråd med sin lege eller velferdskonsulent, velger å benytte seg av. Ved en samordning og samlokalisering av Aetat, trygdeetaten og sosialkontorene der hver bruker forholder seg til en velferdskonsulent som har totaloversikt over dennes situasjon og velger tiltak ut fra hva som tjener helheten, vil et system der pengene følger brukeren direkte til det tilbudet som blir gitt, bidra til å skape behovsdekning. Så lenge forslagsstilleren ikke får gjennomslag for en slik løsning, må det påses at staten tar sitt overordnede ansvar for å sørge for at alle brukere får et tilstrekkelig tilbud over hele landet.

Forslagsstillerne mener derfor at det bør opprettes flere stillinger i omsorgssektoren og at institusjonene må pålegges å gjennomføre bruk av hele stillinger/større stillingsbrøker så langt dette er mulig under hensyntagen til arbeidets art.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn foreslå at Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å sørge for en heving av pleiefaktoren i sykehjemmene, øke bemanningen og sørge for at omsorgsarbeidere får anledning til å arbeide i hele eller tilnærmet hele stillinger der dette er mulig.