Forslagsstillerne er sterkt bekymret for den voksende ledigheten. Ved utgangen av oktober 2002 var det registrert 76 800 helt ledige, mens det ved utgangen av februar 2003 var 92 500 helt arbeidsledige, ifølge Aetat. Dette tilsvarer 3,9 pst. av arbeidsstyrken. Sammenlignet med februar 2002 har den registrerte ledigheten økt med 20 600 personer eller 29 pst. Arbeidsledigheten i industrien øker, og Aetat anslår at ledigheten i industrien vil fortsette å stige de neste månedene. Ifølge Aetat har nedgangen i stillingstilgangen vært størst innen bygg og anlegg, merkantile yrker og industriarbeid. Aetats statistikk viser også at ledighetsveksten har vært tiltakende innen byggearbeid de siste månedene, særlig blant tømrere og snekkere og ufaglært arbeidskraft. Aetat forventer relativt lav aktivitet i byggesektoren de nærmeste månedene, og at ledigheten i denne sektoren dermed vil fortsette å øke.

I den muntlige spørretimen i Stortinget 16. oktober 2002 sa finansminister Per-Kristian Foss følgende:

"Regjeringen er selvfølgelig bekymret for enhver tendens til økning i arbeidsledigheten. Men det er grunn til å ikke overdrive de prognoser som legges frem. Vi venter en viss økning i ledigheten i 2003, og prognosene tilsier en nedgang igjen i 2004 og 2005. Så det er ikke et varig høyere nivå av vesentlig art som prognosene tilsier. Alle tiltak som ligger i budsjettet, er rettet inn mot nettopp å bekjempe ledigheten."

I Nasjonalbudsjettet for 2003 anslo Regjeringen ledigheten i 2003 til om lag 100 000 personer. Alt tyder nå på at dette er altfor optimistisk.

Norsk økonomi er inne i en dyster utvikling. Veksten i bruttonasjonalproduktet (BNP) er svært lav, og lavere enn lagt til grunn i både langtidsprogrammet og budsjettet for 2003. Arbeidsledigheten stiger sterkt, bl.a. på grunn av en rask og uheldig nedbygging og utflagging av norske industriarbeidsplasser. Lønnsomheten i næringslivet svikter og statens skatteinntekter svikter.

Situasjonen roper på alt annet enn et strammere budsjett. Signaler fra finansministeren, senest i Aftenposten 7. mars 2003, om at det ikke vil "være rom" for de skattelettelser Regjeringen selv har nedfelt løfter om i Sem-erklæringen, er i denne sammenheng ganske uforståelige. Det er nettopp i en situasjon med lav vekst, ledig kapasitet som bl.a. illustreres av den økende ledigheten, at skatte- og avgiftslettelser vil være et effektivt og nødvendig bidrag til å gi de nødvendige tilbudssidestimulanser som kan gi ny vekst i BNP og dermed redusert ledighet, økt lønnsomhet og dermed også økte skatteinntekter på sikt.

Hovedfokus i den økonomiske politikken bør være økt vekst i BNP, som betyr økt vekst i innenlandsk produksjon og inntekt på kort og lang sikt. Økt vekst i nasjonens inntekt er viktig for å opprettholde veksten i privat inntekt. Det er også viktig for å kunne opprettholde veksten i det offentlige tjenestetilbudet.

Forslagsstillerne mener det er galt å påstå at en såkalt stram finanspolitikk er nødvendig for å få lavere renter og kronekurs.

Den såkalte handlingsregelen er også svært skadelig for norsk økonomi, både på kort og lang sikt. Den medfører en overfokusering på statsbudsjettets løpende overskudd og bidrar til å opprettholde et altfor høyt skatte- og avgiftstrykk, som legger en kraftig demper på den økonomiske veksten.

Den statlige sparingen i Statens petroleumsfond er enorm. Forslagsstillerne vil redusere sparingen i Petroleumsfondet for å kunne senke skatte- og avgiftsnivået. Dette vil ikke redusere statens muligheter til å finansiere fremtidige pensjoner, da statens inntekter på sikt i mye større grad avhenger av veksten i innenlandsk produksjon og inntekt enn nivået på statlig sparing i Petroleumsfondet. En reduksjon i skatter og avgifter vil føre til økt vekst i produksjon og inntekt, og dermed utvide skatte- og avgiftsgrunnlaget.

Regjeringen tar ikke inn over seg at norsk økonomi vokser svært lite, og at vekstutsiktene i et lengre perspektiv også er lave. Etter forslagsstillernes mening er det nødvendig med større ambisjoner om vekst i BNP, og dette fordrer en økonomisk politikk som på kort og mellomlang sikt mobiliserer ressurser og øker effektiviteten, og som på lang sikt har ambisjoner om at Norge skal være ledende i produktivitetsutviklingen internasjonalt.

Det er nå viktig å unngå at en midlertidig resesjon avløses av en langvarig stagnasjon. En langvarig stagnasjon kan i denne forbindelse defineres som en periode med en BNP-vekst under 1,5 pst.

Generelle og vedvarende lettelser i beskatningen av arbeidsinntekter er helt nødvendige for å få til betydelige tilbudssideeffekter i norsk økonomi. Det vil gjøre det mer lønnsomt å arbeide og vil også medføre mer moderate lønnsoppgjør, sysselsettingen vil øke og produksjonen vil øke. Samtidig vil privat sparing øke, og det vil bli lettere for næringslivet å få tilgang på ulike former for privat kapital.

Forslagene som fremlegges, er tiltak som supplerer de nødvendige skatte- og avgiftslettelser som må komme fra Regjeringens side, minst i den takt og det omfang som er varslet i Sem-erklæringen. Forslagene er til dels kortsiktige virkemidler og til dels langsiktige virkemidler. Forslagene er i det alt vesentligste samfunnsøkonomisk lønnsomme og politisk nødvendige, også uavhengig av konjunktursituasjonen.