Forslag fra stortingsrepresentantene Audun Bjørlo Lysbakken og Bjørn Jacobsen om å trekke Norges anmodninger og krav til utviklingsland om å liberalisere handelen med tjenester
Innhold
Gjennom en lekkasje fra det kanadiske Polaris Institute ble EUs anmodninger og krav i tjenesteforhandlingene i WTO offentliggjort i slutten av februar. Anmodningene er levert i forhandlingenes innledende faser. Fram til 31. mars 2003 skal medlemslandene lage tilbud basert på de krav de har mottatt.
Lekkasjen av EUs anmodninger viser at EUs ambisjoner for liberalisering av tjenestesektorene i utviklingsland er langt mer omfattende enn det de tidligere offentliggjorte sammendragene tydet på. Av de 109 landene EU retter krav mot i GATS regnes 94 som utviklingsland eller overgangsøkonomier. Det fremmes krav innenfor en rekke sektorer. Særlig omfattende krav er fremmet innenfor telekommunikasjon, annen kommunikasjon, byggevirksomhet, distribusjon, vannforsyning, finanstjenester, turisme, kultur, transport og energisektoren. Flere MUL-land er blant dem som blir anmodet om ulike former for liberalisering. Blant annet har 20 MUL-land blitt anmodet om å åpne sin finanssektor. Flere av kravene EU fremmer, må regnes som svært kontroversielle. Ikke minst gjelder dette anmodninger om å åpne for fri konkurranse på distribusjon av vann. Et av landene som har mottatt dette kravet, er Bolivia, hvor forsøk på å privatisere vannressursene tidligere har blitt møtt av voldsomme opptøyer fordi endringene ledet til dramatiske økninger i prisene. En rekke nasjonale lover som i dag beskytter oppbyggingen av eget næringsliv og arbeidsplasser, vil stå for fall dersom EU får gjennomslag for sine krav. Malaysia vil ikke lenger kunne verne sine banker og forsikringsselskaper mot utenlandsk overtakelse. Kamerun vil måtte oppheve sin lov som sier at det må skapes en lokal arbeidsplass for hver 10 000 dollar som investeres i landet. Botswana vil måtte gå bort fra sine regler som gir egne innbyggere forrang ved kjøp av verdier som tidligere har vært eid av utlendinger.
Norge har i likhet med EU levert anmodninger om liberalisering til en rekke utviklingsland. Ifølge Utenriksdepartementets internettsider er bakgrunnen for kravene at de "(…) reflekterer de viktigste norske eksportinteressene på verdensmarkedet for tjenester". Utenriksdepartementet har opplyst at anmodningene omfatter skipsfart, energitjenester, teletjenester, yrkes- og forretningstjenester, finanstjenester, luftfartstjenester, miljøtjenester og utdanningstjenester. Norges krav er utformet i samarbeid med norsk næringsliv som har interesser i de aktuelle landene, men ikke i samarbeid med bistands- og solidaritetsorganisasjoner.
Debattboken "Making global trade work for people" ble nylig utgitt av FNs utviklingsprogram UNDP og en del samarbeidende organisasjoner. Konklusjonen i boken er at dagens internasjonale handelsavtaler hemmer utviklingen i de fattigste landene. Det understrekes at historien viser at samtlige av dagens industriland har brukt beskyttelse av egen produksjon og næringsliv som et avgjørende redskap for å vokse. Det pekes også på at det er flere eksempler fra de siste årene på at land som har beholdt en aktiv statlig rolle i økonomien, kan vise til langt bedre resultater enn land som har satset på full liberalisering. De omfattende liberaliseringskravene fra rike land griper nettopp inn i fattige lands mulighet til å velge en slik modell.
En rekke norske bistands- og solidaritetsorganisasjoner har oppfordret Regjeringen til å trekke tilbake Norges anmodninger om liberalisering i u-land. Blant dem som støtter dette kravet er Care Norge, Changemaker, WWF, Utviklingsfondet og Mellomkirkelig Råd. I et opprop fra Utviklingsfondet heter det:
"Norske myndigheter legger i bistandssammenheng vekt på prinsipper som partnerskap, åpenhet, godt styresett og mottakerstyring. Måten Norge nå opptrer på overfor utviklingslandene i WTO bryter klart med disse prinsippene. Det er ikke strategier for fattigdomsbekjempelse som ligger til grunn, men norske eksportinteresser. Det er ikke utviklingslandene som fremmer forslag om å liberalisere sin tjenestehandel, men Norge. Norge vil ikke fortelle befolkningene i de landene det angår hvilken type handelsliberalisering Norge ber om. (…) Om utviklingsland ønsker å liberalisere handelen med tjenester innen enkelte sektorer, må det være fritt opp til dem. Men Norge bør ikke være pådriver i slike nasjonale prosesser."
Gjennom sine mange krav om liberalisering legger de rike landene utvilsomt et sterkt press på mange fattige land. Ikke minst fordi disse landene er avhengige av de rike landenes godvilje i andre WTO-forhandlinger for å få markedsadgang for sine produkter. GATS gjør det mulig for enkeltland selv å velge hvor langt de vil gå i liberalisering. Denne retten undergraves imidlertid hvis de rike landene står sammen om å bygge opp et press for slik liberalisering. Utgangspunktet for disse vurderingene må være hva som tjener utviklingen i det enkelte land, og ikke hva som tjener norske eksportinteresser. Norge bør bidra til at det er dette som står i fokus ved å gjøre sitt ytterste for at u-landene på uavhengig basis skal få vurdere om de ønsker å liberalisere handelen med tjenester i sine land. For å oppnå dette må Norge gjøre det som er mulig for å lette presset på u-landene i forhandlingene. Dette kan gjøres gjennom å trekke norske anmodninger om liberalisering i u-land, og heller avvente u-landenes beslutning om hvilke sektorer de eventuelt selv ønsker å åpne.
Fordi Stortinget ennå ikke har fått detaljert innsikt i de bilaterale krav Norge har levert i tjenesteforhandlingene, er det ikke mulig å vurdere hvert enkelt krav for seg. Regjeringen bes derfor om å trekke alle krav til u-land.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen trekke Norges anmodninger og krav til utviklingsland om å liberalisere handelen med tjenester.