Bakgrunn

Norge er et flerkulturelt land med ulike religiøse minoriteter som har ulike verdier, tradisjoner og ritualer i alle livets faser. Et flerkulturelt land bør således legge til rette for at religiøse og livssynsminoriteters tradisjoner i tilknytning til livets slutt kan ivaretas og at likestillingsaspektet blir ivaretatt. Slik forslagsstillerne ser det, mangler Norge en helhetlig politikk på dette området. På mange områder har livssynsminoriteter grunn til å føle seg diskriminert i forhold til medlemmer av Den norske kirke.

Det er en rekke forhold omkring regelverk og praktisering av gravferdsforvaltningen som Den norske kirke representerer og forvalter som ikke er egnet til å skape en ramme som livssynsminoritetene (muslimer, humanetikere og hinduer) og mennesker med andre verdier (som f.eks. homofile i partnerskap) finner seg til rette i, og som i noen tilfeller kan være direkte krenkende.

I Innst. O. nr. 46 (1995-1996) Innstilling frå kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen om 1) lov om Den norske kyrkja (kyrkjelova) og 2) lov om kyrkjegardar, kremasjon og gravferd (gravferdslova), sier en samlet komité om hensynet til personer utenfor kirken:

"Komiteen er oppteken av at lova må sikre at rettane til andre trudoms- og livssynssamfunn blir tekne vare på i eit pluralistisk samfunn.

Komiteen har merka seg at registrerte trudomssamfunn som er på staden, kan få høve til å vigsle kyrkjegard eller delar av kyrkjegarden. På same vis bør delar av kyrkjegarden ikkje vera vigsla av omsyn til personar med livssyn som ønskjer dette. Komiteen legg òg stor vekt på at vedtektene for kyrkjegarden, jf. § 21, ikkje må hindre praktisering av ulike ritual og gravskikkar. Det må såleis vera høve til t.d. ulik symbolbruk i ulike delar av kyrkjegarden.

Komiteen legg vekt på at omsynet til religionsfridomen er teke vare på ved at registrerte trudomssamfunn kan ha sin eigen gravplass."

Etter forslagsstillernes syn er det mange forhold som har skapt usikkerhet om disse hensynene er ivaretatt.

Det offentlige har plikt til å finansiere kirkebygg etter gitte regler. Rammen for det gudstjenestelige ved gravferd i Den norske kirke er altså lovfestet. Men Stortinget har avvist at kirken kan benyttes ved borgerlig gravferd (jf. behandlingen av Dokument nr. 8:28 (1989-1990), Innst. S. nr. 185 (1989-1990)). Vi har ingen lovgivning om seremonirom for alle, f.eks. bønneritual ved gravferd for muslimene. Det foreligger bare en oppfordring fra Storting og regjering til kommunene om å gjøre noe med dette forhold - uten tilhørende lovgivning og regelverk og uten midler.

Det finnes eksempler på at likestillingsprinsippet i gravferdsloven er forsøkt omgått ved at kirkelige fellesråd/kirkevergen har foreslått å ta ekstra gebyr for frigrav og ved forslag om å ta betalt for bruk av gravkapell for de som ikke er medlemmer av Den norske kirke. Det er imidlertid ikke kjent at noen av disse forslagene er gjennomført i praksis de siste åra.

Lovens forarbeider forutsatte inklusivitet. Skal dette innfris, må regler og praktisering på mange områder gjennomgås. F.eks. må kirken stille frittstående klokker på gravlunden til disposisjon for alle slags seremonier, og alles rett til å bruke klokker i krematorier og allmenne gravkapell må reguleres. Inklusivitetet er også brutt ved at Toll- og avgiftsdirektoratet krever kors på taket av kistebiler for at byråene skal få avgiftsfritak. Det er livssynsminoriteter som ønsker andre symboler på biltaket enn korset ved gravferd. Gravferdsrådet, som består av departementet, byråbransjen og statskirken, har nå ikke representasjon fra livssynsminoritetene.

Det er derfor behov for en større gjennomgang både av lover, regler og tjenestepraksis, slik at reell likestilling kan oppnås.

Forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende

forslag:

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lov og regelverk slik at religiøse og livssynsminoritetene får en likestilt behandling i forhold til tjenester og seremonirom i tilknytning til gravferd og kirkegårder.

Stortinget ber Regjeringen vurdere om den nåværende forvaltningsordning gir minoritetsgruppene en tilstrekkelig opplevelse av kirkegårdene som en offentlig gravplass.