"Bredbånd" har blitt et uttrykk for alle slags digitale nett med stor kapasitet. En mer presis betegnelse for bredbånd er kapasitet som muliggjør direkte overføring av video, data og tele i sanntid over nett.

Bredbånd kan oppnås både gjennom fiber, satellitt og radio. Optisk fiber har størst kapasitet, men øvrige teknologier gir også bredbånd.

Bredbånd til alle via fiber vil bli dyrt. Usikre anslag antyder minst 100 mrd. kroner. En kombinasjon av fiber, satellitt, radio og X-DSL (oppgradert ADSL) er derfor mer realistisk.

Fiber brukes der behovet for båndbredde er størst, for eksempel i "ryggraden" Forskningsnettet, Helsenettet, næringslivets nett og til dels Skolenettet. Disse driftes stort sett av private aktører, med noen viktige unntak. Forskningsnettet, vårt ypperste bredbåndsnett, driftes av Uninett. En viktig satsning er også Norges Forskningsråds finansiering av offentlige bredbåndsplaner gjennom Høykom-prosjektet.

Satellittkommunikasjon er et område Norge tradisjonelt er sterk på. Satellitt-TV mottas i dag av 550 000 husstander. Både Telenor og Nera er langt fremme på satellittelefoni, men foreløpig er teknologien dyr. Satellitt er imidlertid et fullverdig enveis bredbåndsalternativ, men manglende returkanal er fortsatt et problem (selv om enkelte aktører har utvik­let sterkt asynkrone løsninger).

Radio er en stadig mer effektiv transportkanal for digital kommunikasjon. Radio er trådløs kommunikasjon i ulike former: det analoge kringkastingsnettet, trådløse mobilnett (GSM, GPRS, UMTS, Tetra), digitalt bakkenett og trådløst bakkenett ved hjelp av mikrobølger.

Her går utviklingen raskt. Kapasiteten varierer imidlertid etter type radiosignal, fra 150 megabit pr. sekund i Forsvarets nett ned til Tetra-nettets hastigheter som tilsvarer et gammeldags datamodem.