Kommunene har etter dagens rollefordeling hovedansvaret for boliger til vanskeligstilte. Dette ansvaret fremgår av sosialtjenestelovens § 3-4 og gir kommunen som oppgave å:

"…medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, herunder boliger med særlig tilpassing og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemming eller av andre årsaker"

De generelle virkemidlene i boligpolitikken må suppleres med virkemidler som er tilpasset individer og grupper med særlige behov. Ikke alle er tilstrekkelig hjulpet gjennom de generelle ordningene. Alder, inntekt, funksjonshemming og andre forhold kan begrunne dette.

Tilskudd til bygging av inntil 3 000 utleieboliger for unge og økonomisk vanskeligstilte vil også være et viktig bidrag til at kommunene kan ivareta sitt boligsosiale ansvar. Når staten yter tilskudd til kommunale boliger og bostøtte til beboere som bor i kommunale boliger, må det være en forutsetning at utleie av slike boliger baseres på prinsippet om kostnadsrelaterte leier og ikke på markedsleie slik noen kommuner gjør.

For særlig vanskeligstilte grupper er manglende boevne ofte et tilleggsproblem til sviktende betalingsevne. Det gjelder ikke minst grupper med rusproblemer. Husbankens virkemidler retter seg inn mot å kompensere for betalingsevne, ikke mot å kompensere for sviktende boevne. Dette krever egne virkemidler og hører ikke naturlig innenfor det Husbanken bør arbeide med.

Å bo på hospits er i beste fall et kortvarig, usikkert, dårlig og kostbart tilbud. For alt annet enn helt akutte kortvarige problemer, vil det både være bedre og billigere med et ordinært botilbud. I 1997 fortalte en kartlegging fra NBI at det til enhver tid bor om lag 1 000 personer på hospits. Dette kostet om lag 12 - 15 000 kroner pr. person pr. måned. Et godt botilbud i ordinær bolig basert på dagens virkemidler med 60 pst. tilskudd og bostøtte vil ofte kunne tilbys innenfor en ramme på om lag 3 000 kroner pr. måned. Ved å lage slike løsninger kan kommunene frigjøre betydelige økonomiske midler som i stedet kan settes inn på å gi den enkelte en sosialfaglig oppfølging som kan gjøre det lettere å etablere en vanlig tilknytning til bolig, arbeid og et meningsfylt sosialt liv. Dette kan i all hovedsak løses innenfor rammen av det kommunene i dag bruker på hospitser og andre dårlige tilbud.

Gjennom de virkemidler Husbanken allerede har kan det gis opp til 60 pst. tilskudd til boliger for særlig vanskeligstilte. I et samarbeid mellom Sosialdepartementet og de største bykommunene er det etablert et eget prosjekt for arbeid med bostedsløse. Det er også viktig å få til et samspill med organisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon som på et frivillig grunnlag gjør et prisverdig arbeid på dette feltet.

Det foreslås:

• å videreføre ordningen med at det kan gis opp til 60 pst. tilskudd for kjøp eller bygging av ikke-kommersielle utleieboliger for særlig vanskeligstilte enkeltpersoner og grupper. Tilskuddet nedskrives over 20 år.

• at det gjennom Sosialdepartementet utvikles en støtteordning for kommuner og frivillige organisasjoner som tar et ansvar for særlig vanskeligstilte hvor de kan få dekket deler av kostnadene ved boligsosial oppfølging.

• at bruk av hospits opphører. Hospits er et dårlig botilbud, det gir dårlige rammer for rehabilitering og dårlig økonomisk ressursbruk for alle parter.

• at for utleieboliger med ubegrenset botid, skal lån og tilskudd være betinget av at Husbankens minstenorm er oppfylt.