I juni 2000 ble det foretatt en total gjennomgang av seksuallovgivningen med bakgrunn i en utredning fra Seksuallovbruddutvalget. Resultatet av stortingsbehandlingen var på ingen måter tilfredsstillende dersom målet var å redusere risikoen for overgrep mot mindreårige barn, og å dempe frykten til foreldrene for at deres barn skal bli utsatt for overgrep.

VG refererte i august 1996 en undersøkelse foretatt av forsker og psykolog Svein Mossige ved Senter for klinisk psykologisk forskning, som konkluderte med at mange som en gang har forgrepet seg på barn, vil gjøre det igjen. Omtrent samtidig refererte TV 2 til en amerikansk undersøkelse som viste at over 50 pst. av pedofile overgripere i USA forbryter seg på nytt innen to dager etter frigivelsen.

Det faktum at faren for gjentagelser er så betydelig og resultatene av psykiatrisk behandling så tvilsomme, kombinert med de enorme langsiktige psykiske skadevirkningene for ofrene, burde tilsi at vi, - av hensyn til våre barn, - ikke kan slippe pedofile overgripere løs på samfunnet igjen uten at vi er hundre prosent sikre på at de ikke kan forgripe seg på nytt.

Allerede for 10 år siden foreslo derfor Fremskrittspartiet at ingen pedofile gjengangere skulle ha adgang til permisjon fra fengsel, eller til å slippe ut av fengsel etter endt soning, med mindre de var villige til å la seg kastrere gjennom en sikker medisinsk behandling. Samtlige partier utenom FrP, stemte ned disse forslagene, som utvilsomt ville ha reddet mange barns liv fra å bli ødelagt dersom de hadde blitt vedtatt.

I dag straffes groteske overgrep mot barn svært mildt. Den strengeste pedofildommen som er idømt i Norge er på 7 års fengsel, pluss sikring. Retten anslo antall overgrep fra denne personen til ca. 1000. For to av guttenes vedkommende skrev retten at den «legger til grunn at tiltalte i perioden fra høsten 1993 til januar 1996 forgrep seg mot fornærmede fra 1-4 ganger pr. uke, stundom flere ganger daglig». Dette kvalifiserte altså ikke til 21 års fengsel, - men kun til 7 års fengsel.

Kombinasjonen av dagens milde lovgivning, som stortingsflertallet har ansvaret for, domstolenes straffeutmålingspraksis og en liberal holdning i Fengselsstyret, gjør at dagens virkelighet kan beskrives slik:

Straffen for å skade og forringe et eller flere barns liv er ofte fra 1 år til 5 års fengsel. I enkelte tilfeller sones bare en mindre del av straffen i fengsel.

Når straffen er sonet slippes overgriperen rett ut på gaten, - klar til å lete opp nye ofre.

Selv når overgriperen regnes som så farlig at han har fått sikringsdom, sones sikringsdommen på en slik måte at det gir den pedofile overgriperen god anledning til å forgripe seg på nye barn. Slik kommer dagens virkelighet også stort sett til å være etter Stortingets revidering av straffeloven.

Den eneste måten å tvinge domstolene til å idømme strengere straffer på er selvsagt å sette minste­straffene så høye at dagens urimelig lave straffer ikke lenger kan idømmes. Den eneste endringen i minstestraffene som Stortinget vedtok var en økning av minstestraffen for samleie med barn under 14 år fra 1år til 2 års fengsel. Det vil fortsatt gi domstolene mulighet til å idømme lave straffer. Det var ikke flertall for å beholde pedofile overgripere i fengsel eller lukket forvaring dersom de ikke har gjennomgått en sikker behandling med medikamenter, slik at de mister seksualdriften.

De forslagene som Regjeringen nå bes om å vurdere tar sikte på å redusere pedofile gjengangeres mulighet til å foreta nye overgrep. Utgangspunktet er at ingen pedofile overgripere med gjentagelsesrisiko skal slippes løs på samfunnet igjen uten at vi er rimelig sikre på at de ikke kan forgripe seg på nytt. Dersom forslag i denne retningen ikke vinner frem, må vi sikre at farlige pedofile overgripere som går løs i samfunnet får redusert sine muligheter til å begå nye overgrep så mye som mulig. En del av tiltakene har dette som siktemål.