I kjølvannet av drapet på den engelske skolejenten Sarah Payne sist sommer offentliggjorde avisen «News of the World» navn og bilder av en rekke dømte seksualforbrytere. Det førte til en debatt i flere land om hvordan foreldre og barn skal beskyttes mot pedofile overgripere som er løslatt etter en dom og befinner seg i deres nærområde. Justisministeren i Østerrike uttalte blant annet at offentliggjøring av informasjon om dømte pedofile er nødvendig for å beskytte mulige ofre. I Norge tok blant annet spesialist i klinisk psykologi, Tore Gunstein Nilsen, til orde for at folk som bor i nærmiljøet til sex-overgripere bør ha mulighet til å vite om dem:

• «De pedofile overgriperne er følelsesmessig avstengt. De har liten interesse for å gå i terapi og dessuten er det vanskelig å snu på de reaksjonsmønstre de har. De representerer en relativ konstant fare for miljøet rundt seg,» sa han blant annet i et intervju med Bergens Avisen.

I Storbritannia er det opprettet et arkiv med navn på, og andre opplysninger om, ca. 9000 sexforbrytere. Forbryterne blir ført inn i dette arkivet når de blir dømt, og strøket igjen en viss tid etter at de har sonet sin straff. Politiet kan gi opplysninger fra dette arkivet til lokale myndigheter, når en straffedømt pedofil flytter til et nytt område. Opplysningene skal i så fall gå til overlærere og ledere for frivillige organisasjoner på det stedet den straffedømte flytter til. Det har i kjølvannet av drapet på Sarah Payne vært en sterk folkelig reaksjon i Storbritannia mot at ikke navn på straffedømte pedofile overgripere blir gjort alminnelig tilgjengelig til alle som bor i nærområdene.

I de forskjellige statene i USA finnes det ulike lover som gir foreldre anledning til å informere seg om pedofile overgripere som befinner seg i deres nærområde. I 1996 vedtok kongressen en lov som ble sanksjonert av president Clinton, og som medfører at enkelte seksualforbrytere må la seg registrere i et register som allmennheten har tilgang til. Metoden som brukes for å få tilgang til opplysningene varierer fra stat til stat. I California må publikum kopiere informasjonen fra et CD-rom som er tilgjengelig på den lokale politistasjonen. I New Mexico kan navnene på de pedofile overgriperne lastes ned fra en webside.

Den amerikanske loven er gjerne kalt «Megans Lov», etter den syv år gamle piken, Megan Kanka, som ble myrdet i 1994 av en pedofil overgriper som hadde sonet ferdig sin dom og bodde i hennes nabolag uten at foreldrene og andre personer bosatt i nærområdet var varslet av politiet. Den føderale loven gir myndighetene rett til å opprette et register på alle seksualforbrytere. Registeret er åpent for publikum via politikamrene. Registrene inneholder imidlertid ikke navn på personer dømt for incest, men begrenser seg til de ca. 20 pst. av pedofile overgripere som var ukjente for de barna de forgrep seg imot. All informasjon om disse personene er tilgjengelig for offentligheten.

I delstaten Washington er det opprettet en spesialenhet som sørger for at alle seksualforbrytere registrerer seg i det offentlige registeret. I henhold til loven som ble vedtatt i juli 1997 skal alle dømte seksualforbrytere registrere personalinformasjon og opplysninger om kriminell bakgrunn. De dømte seksualforbryterne som ikke registrerer seg vil bli arrestert og kan få opp til 5 års fengsel for brudd på registreringsloven.

I delstaten Wisconsin kan politiet dele ut flyveblad i nærmiljøer hvor det bor en pedofil overgriper. Avgjørelsen om hvilken informasjon som skal spres i nærmiljøet taes av politisjefen.

I Alaska er alle som er dømt for seksuelle overgrep pliktige til å registrere seg. Registeret inneholder informasjon om personalia, bosted, dom og forbrytelse. Det er variasjon i kravet om hvor lenge man skal være registrert avhengig av forbrytelsens karakter. For enkelte handlinger er det krav om å være registrert på livstid. Hele registeret er lagt ut på internett, hvor publikum kan søke etter sitt postnummer eller nærområde og komme frem til en liste over hvilke personer som er registrert og hva de er dømt for. Registeret inneholder både navn og bilder av de straffedømte.

I delstaten New York må alle pedofile overgripere registrere seg, inkludert de som har sonet ferdig. Myndighetene vil alltid vite hvor overgriperne bor og befinner seg til enhver tid. Overgripere får straff hvis de flytter til ny adresse uten å registrere seg i registeret. Man plikter å registrere seg én gang hvert år i 10 år. Hvis man er ute på sikring og ikke registrerer seg vil pedofile overgripere bli straffet. Pedofile overgripere vil også bli dømt til en såkalt «restraining order». De kan ikke befinne seg i nærheten av skoler, barnehager og andre steder hvor det oppholder seg mange barn. Dersom en dømt pedofil befinner seg x-meter fra en plass hvor det befinner seg barn kan han bli straffet med ubetinget fengsel. Etter endt soning vil alle dømte overgripere bli fremstilt for en komité og bli vurdert. Der blir overgriperne rangert etter «mulige tilbakefall». Såkalte «høy risiko overgripere» må melde seg hos politiet én gang hvert kvartal.

I New York er opplysningene fra registeret over pedofile overgripere gjort tilgjengelig for publikum gjennom et telefonnummer som det lokale politiet har ansvaret for. Ved å ringe dette telefonnummeret kan publikum få vite om en navngitt person som de mistenker for å være en trussel mot deres barn har dommer bak seg for alvorlige overgrep, slik at foreldre kan ta sine forholdsregler. Den forrige guvernøren i New York har selv sendt ut en reklamebrosjyre for dette telefonnummeret der han anbefaler publikum å bruke den muligheten som ligger i ordningen.

Det har vært benyttet som argument mot ulike typer informasjonsordninger til publikum, enten via internett, direkte informasjon fra politiet, eller telefoninformasjon, at det vil skremme overgriperen under jorden. En informasjonsordning bør derfor kombineres med en registreringslov som gjør at overgriperen risikerer fengselsstraff dersom han bytter adresse uten å melde fra til registeret.

Dersom departementet utarbeider et lovutkast med registreringsordning og opplysningstelefon må det tas stilling til hvilke grupper av overgripere som skal med i ordningen. Det bør blant annet vurderes om incestovergripere bør unntas fra ordningen, både fordi det har forekommet spesielt mange justismord i forbindelse med incestsaker og fordi incestovergripere ikke alltid vil være en trussel for ukjente barn. For sine egne barn vil de være kjente. Disse grenseoppgangene overlater forslagsstillerne til departementet å vurdere nærmere.