Medikamentell kreftbehandling ved bruk av cellegiftbehandling finansieres i dag over sykehusenes driftsbudsjetter og gjennom egne DRG-satser.

I NOU 1997:20 Omsorg og kunnskap (Norsk Kreftplan) ble det redegjort for de økonomiske utgiftene knyttet til medikamentell kreftbehandling. Utgiftene til cellegifter ble anslått å utgjøre totalt ca. 54 mill. kroner (tall fra 1995). På samme tid var samfunnets totale utgifter til legemidler 8,6 mrd. kroner. I 2000 utgjorde samfunnets totale utgifter til legemidler 11,7 mrd. kroner.

I Innst. S. nr. 241 (1999-2000) sluttet sosialkomiteen seg til et forslag om å øke bevilgningene til kreftmedisiner med 30 mill. kroner ved å endre ordningen med innsatsstyrt finansiering. Tidligere ble cellegiftbehandling finansiert over blåreseptordningen, deretter ble dette endret til en kombinasjon av fylkeskommunenes frie inntekter og DRG-refusjon. DRG-refusjonen var imidlertid den samme uavhengig av hvilket medikament som ble brukt og hvor kostbart dette var. DRG-systemet ble derfor utvidet med ytterligere to DRG-grupper, slik at det ble gitt en mulighet for differensiert refusjon avhengig av hvilken prisklasse medikamentet som blir brukt i behandlingen ligger i.

Når nye medikamenter etter omfattende testing kan tas i bruk som etablert behandling for ulike typer kreftsykdommer, er det ofte et problem at kostnadene forbundet med denne behandlingen blir så store at det med dagens finansieringsordninger er vanskelig for sykehusene å ta ny behandling i bruk. Dette gjelder spesielt cellegiftbehandling, og hindrer pasientenes tilgang til den mest effektive behandlingen som kan gis. På tross av at det har skjedd en viss tilpasning av DRG-systemet for å ta hensyn til ulike typer kreftmedisiner, mener fagmiljøene at dette likevel ikke sikrer at nye medikamenter kan tas raskt i bruk. Selv om det har funnet sted en viss tilpasning av DRG-systemet, er dette ikke fleksibelt til å sikre at nye medikamenter som blir godkjent og anbefalt raskt kan tas i bruk til behandling av pasienter.

Hvis man trekker paralleller til andre typer medikamentell behandling og sammenligner de utgiftene samfunnet har til behandling av høyt kolesterolnivå, depresjoner og høyt blodtrykk, er kostnadene forbundet med cellegiftbehandling meget lave. I tillegg må det understrekes at kontrollrutinene med tanke på dokumentasjon av effekt og indikasjoner er strenge. Cellegift kan gi akutte bivirkninger, og brukes kun der man har gode indikasjoner på at behandlingen kan gjøre nytte.

Samfunnets utgifter til ulike medikamenter (2000):

1) Apotekenes innkjøpspris

2) Apotekenes utsalgspris

Forslagsstillerne mener det er uverdig og uakseptabelt at et lite fleksibelt system for finansiering av cellegiftpreparatene skal hindre alvorlig syke kreftpasienter i å få rask tilgang på de beste medikamentene. Det er ikke stor fare for overforbruk av cellegift-medikamenter. Det er bare pasienter med muligheter til helbredelse eller som trenger smertelindring som vil bli utsatt for en slik påkjenning som cellegiftbehandling er.

Forslagsstillerne mener en hensiktsmessig løsning for å sikre kreftpasientenes tilgang til den beste medikamentelle behandling vil være å innføre et preparatregnskap for slike medikamenter som sikrer finansiering av disse utenfor DRG-systemet. Sykehusene vil da i ettertid få refundert de faktiske utgiftene til cellegiftbehandling, og det blir automatikk i at nye medikamenter og kurer som blir tatt i bruk dekkes under refusjonsordningen.