Arbeidet med å utvikle Oslos sjøside, kalt Fjordbyen, er det viktigste og mest omfattende byutviklingsprosjektet i Norge i dag. Behovet for boligarealer i hovedstaden er skrikende. Realisering av Fjordbyen vil gi mulighet for samordnet boligbygging, åpnere kontakt mellom fjorden og byen og dramatisk bedring i befolkningens tilgang til sjøen. Fjordbyen vil også redusere forurensning, ikke minst i form av redusert støy fra havnetrafikken.

Arbeidet med å realisere Fjordbyen er naturlig nok meget komplisert. Å koordinere så vel kortsiktige som langsiktige interesser for kommunen, staten og private aktører krever omhyggelig omtanke, og åpenhet i prosessen.

Organiseringen av havnevirksomheten i Oslo og oslofjordregionen har vært oppe til diskusjon og behandling ved flere anledninger tidligere. Filipstad-debatten i 1993 til 1995 om utbygging av Filipstad til containerhavn er et eksempel på dette. På tross av et betydelig politisk flertall i Oslo bystyre i 1993 for en utbygging som ville gjort Filipstad til containerhavn i all overskuelig framtid, har debatten i løpet av 1990-tallet endret dette. I dag er det stor samstemmighet om det som har vært Venstres konsekvente syn: at havneområdene i all hovedsak må benyttes til byutviklingsformål. Som et resultat av utviklingen, med bakgrunn både i vedtak i Oslo bystyre og i Oslo havnestyre, kan Fillipstad nå åpnes for byutvikling langt tidligere enn man trodde. Bruken av Filipstad som containerhavn skal være midlertidig og det arbeides nå aktivt for å finne andre løsninger.

Havneproblematikken ble tatt opp i Dokument nr. 8:12 (1993-1994) fra stortingsrepresentant Lars Sponheim. Her tas det til orde for nettopp etablering av et interkommunalt havnesamarbeid for oslofjordregionen. Forslaget gir gode argumenterer for at et interkommunalt havnesamarbeid i oslofjordregionen er påkrevet. I dag er behovene blitt mer påtrengende.

Stortingsrepresentant Odd Einar Dørum fremmet i Dokument nr. 8:65 (1999-2000) forslag om at Havnevesenets verdier også må kunne benyttes utenfor det enkelte havnedistrikt. Dette er nødvendig for å fremme samordning og hindre samfunnsøkonomisk ulønnsomme dobbelt- og overinvesteringer. Det ble også bedt om at «Regjeringen setter ned et bredt sammensatt utvalg for å se nærmere på hele Havneloven». Dette utvalget er i dag i arbeid. Å vente på utvalgets innstilling før arbeidet med en regional løsning i Oslofjorden initieres, vil imidlertid være sterkt hemmende og svært kostbart for framdriften i Oslos byutvikling og for Oslo havn.

I St.meld. nr. 46 (1999-2000) Nasjonal transportplan 2002-2011 heter det i omtalen om Lokalisering av havner at

«Fiskeridepartementet mener det bør være rom for å vurdere opprettelse av flere interkommunale havnesamarbeid. Dette vil kunne bidra både til å etablere sterkere finansielle grunnlag for å etablere en moderne og effektiv havneinfrastruktur, og legge til rette for å se den samlede havneinfrastrukturen i et større geografisk område i sammenheng. Kommunene bør derfor ha et regionalt perspektiv for havnene, ...»

Samferdselskomiteens flertall sier i sin innstilling til Nasjonal transportplan Innst. S. nr. 119 (2000-2001):

«Flertallet (Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet) vil understreke viktigheten av at det interkommunale samarbeidet i oslofjordområdet videreutvikles, utvides og formaliseres. Flertallet ber Fiskeridepartementet bidra til at en slik utvikling vil finne sted før investeringer i faste installasjoner foretas.»