Bakgrunn

Årlig fødes mange barn i Norge med så store hørselshemninger at det i vesentlig grad svekker deres mulighet for både å lære å snakke og for å oppfatte lyder som signaliserer fare. Ofte er det slik at alvorlige hørselsproblemer ikke oppdages før det er forventet at barnet skal begynne å snakke, og da er tiden knapp for å gjennomføre de operasjoner som er nødvendige for å berge og stimulere den hørselsrest barnet har, og som er vesentlig for muligheten til å unngå at barnet vil vokse opp i fullstendig døvhet.

For små barn med store hørselshemninger er det i dag i mange tilfeller mulig å berge barnets hørselsrest og derved gi muligheten til et bedre liv gjennom å operere inn Cochlea implantat, men det bør gjøres før barnet fyller 2 år, eller snarest mulig etter dette. Dersom barnet må vente vesentlig lenger på operasjon, reduseres muligheten for at barnet kan ha nytte av dette implantatet vesentlig.

Det må i hvert enkelt tilfelle vurderes om barnet vil ha nytte av operasjonen, og vurdering av dette gjøres på Rikshospitalet. Tidsfristen for barnets nytteverdi av operasjon tilsier at det ikke burde være noen ventetid for utredning, men virkeligheten er en annen. I dag står barn i ventekø for utredning i mange måneder, og når de så er utredet, er det igjen lang kø og mange måneder å vente for å få utført operasjonen. For mange barn blir ventetiden så lang at de ikke når frem i køen før det er for sent til at de kan ha nytte av operasjonen.

Stortinget har vedtatt at det skal kunne brukes penger på behandling i utlandet dersom det ikke er mulig å tilby tiltrengt behandling innenfor en rimelig tidsfrist i Norge. For disse barna er rask behandling den eneste muligheten til å nyttiggjøre seg den hørselsrest de har, og da må det være uakseptabelt at Rikshospitalet møter foreldrene først med mange måneders ventekø for utredning, og så ny ventekø for operasjon, og at ventekøen for operasjon begrunnes med at sykehuset ikke har midler til å kjøpe inn tilstrekkelig antall implantater.

Køen av barn som kan ha nytte av denne operasjonen vokser i Norge, mens det i de øvrige skandinaviske land ikke er køer for disse operasjonene. Disse barna må i større grad prioriteres for rask behandling, enten hjemme eller i utlandet, og det kan ikke i noe tilfelle være akseptabelt at mangel på midler til å kjøpe inn implantater skal ligge til grunn for at barna ikke får rett behandling innen den tidsfrist som naturen setter for denne operasjonen.

Forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende

forslag:

• 1. For barn med alvorlige hørselshemninger settes tidsfrist for rett til utredning for operasjon til 1 måned. Dersom ikke kapasitet for utredning er tilgjengelig i Norge innen fristen, skal barnet ha rett til utredning i utlandet.

• 2. Når utredning av hørselshemmede barn viser at de vil ha nytte av et Cochlea implantat, skal tidsfrist for gjennomføring av tiltrengt operasjon settes til maksimum 1 måned. Dersom operasjonskapasitet innen fristen ikke er tilgjengelig i Norge, skal barnet ha rett til operasjon i utlandet.

• 3. Midler til innkjøp av tilstrekkelig antall implantater garanteres av Stortinget.