Den norske konkurranseloven skiller seg fra de fleste andre lands konkurranselovgivning ved at den ikke inneholder noe generelt forbud mot konkurransebegrensende samarbeid. Konkurranselovens forbud omfatter samarbeid om og påvirkning av priser, avanser og rabatter, og av anbud. Videre er samarbeid om og påvirkning til markedsdeling forbudt. Loven gir enkelte unntak fra forbudene. I tillegg kan Konkurransetilsynet gi dispensasjon fra forbudene i loven. Loven gir Konkurransetilsynet adgang til å gripe inn mot konkurranseskadelig adferd og mot bedriftsoppkjøp og fusjoner som skader konkurransen i strid med lovens formål. Konkurransetilsynet har ingen plikt til å gripe inn selv om vilkårene i loven er oppfylt.

Gjeldende rett inneholder altså en kombinasjon av forbud og inngrepsadgang for Konkurransetilsynet.

Hvorvidt man i det enkelte tilfelle skal dispensere fra lovens forbud eller treffe vedtak om inngrep, er basert på Konkurransetilsynets skjønn. En slik situasjon kan bidra til å svekke forutberegneligheten for aktørene i markedet. Det kan ikke utelukkes at en slik lovregulering kan medføre at det kan være vanskelig for enkelte aktører i markedet å orientere seg om gjeldende rettstilstand. Dette kan for eksempel være tilfellet for små, lokale produsenter som prøver å komme inn på markedet.

En hjemmel til inngrep gir ikke samme klare signaler til markedet som et forbud om hva som er uakseptabel atferd. Når konkurransepolitikken baseres på inngrep mot skadelige former for atferd, medfører det for det første krav til myndighetene om at de må oppdage at slik skadelig atferd skjer. For det andre må myndighetene ha administrativ kapasitet til å kunne behandle et stort antall inngrepssaker, slik at inngrepstrusselen blir troverdig. Muligheten for inngrep vil derfor kunne bli påvirket av de ressurser Konkurransetilsynet til enhver tid rår over og de prioriteringer som faktisk gjøres.

Etter forslagsstillernes oppfatning ser det ut til å være en tendens i retning av at det ikke gripes inn fra konkurransemyndighetenes side til tross for at konkurrenter blir stengt ute, for eksempel ved at butikker nektes å ta inn andre enn kjedens godkjente varer, og at forbrukernes valg av varer dermed også blir begrenset.

Manglende oversikt over rettstilstanden kan være en medvirkende årsak til at det er så få klager om kjøpsnektelse. En annen mulig årsak til at Konkurransetilsynet ikke har fått mange klager på dette kan være at aktørene frykter at det vil føre til negative konsekvenser for dem dersom de klager.

Vi konstaterer at konkurransesituasjonen, spesielt i dagligvaremarkedet, har endret seg siden konkurranseloven ble vedtatt.

På bakgrunn av det som har kommet frem i beskrivelsen av dagligvaremarkedet, er forslagsstillerne av den oppfatning at gjeldende konkurranselovgivning ikke er i takt med utviklingen på dagligvaresektoren i Norge, og at dagens lovgivning ikke gir tilstrekkelig beskyttelse mot bl.a. misbruk av dominerende markedsmakt.

Forslagsstillerne er av den oppfatning at forbud mot misbruk av dominerende stilling bør tas inn i den norske konkurranseloven på linje med tilsvarende lovgivning i Storbritannia, Sverige og Danmark. I forbud mot misbruk av dominerende stilling ligger en understrekning av rettsstridsreservasjon; det er ikke enhver bruk av dominerende markedsmakt som vil rammes av et slikt forbud. En må erkjenne at foretak med markedsmakt ofte vil være vinnere i konkurransen, på grunn av at de kan ha vært mer effektive enn sine konkurrenter.

Forbud mot misbruk av markedsmakt er minimumstiltak som en ser behov for å iverksette i den nåværende situasjon. Forholdene i dagligvaresektoren bør imidlertid undersøkes nærmere, jf. britiske myndigheters undersøkelse av dagligvaresektoren i Storbritannia. Forslagsstillerne er derfor av den oppfatning at Stortinget bør be Regjeringen om å undersøke konkurranseforholdene i dagligvaresektoren nærmere med sikte på å foreslå endringer i konkurranseloven som i det minste medfører at et eller flere foretaks misbruk av dominerende stilling blir forbudt. Det vises i den forbindelse til konkurranselovene i Storbritannia, Sverige og Danmark. Markedsandel bør ikke være et avgjørende kriterium for hvorvidt et eller flere foretak har en dominerende stilling.

I tillegg bør Regjeringen vurdere å presisere og utdype lovens inngrepsbestemmelse, § 3-10, for å sikre en større grad av forutberegnelighet for de ulike aktører. Vi viser i denne sammenheng til Konkurransetilsynets retningslinjer for vurdering av forretningsnektelser som kun er retningslinjer og ikke rettslig bindende bestemmelser.