Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

Lovgivningen i Storbritannia, Sverige og Danmark

I Storbritannia ble det vedtatt en ny konkurranselov i 1998. Loven trådte i kraft 1. mars 2000.

Konkurransemyndighetene har i henhold til loven fullmakt til å etterforske foretak som mistenkes for å være involvert i aktiviteter som er skadelig for konkurransen. I tillegg har myndighetene fullmakt til å pålegge foretak å betale bøter. Et nytt og viktig virkemiddel er konkurransemyndighetenes nye politikk, etter amerikansk mønster, som innebærer total immunitet for økonomiske sanksjoner for det første medlem av et kartell som legger frem bevis for dets eksistens.

Den nye konkurranseloven forbyr bl.a. misbruk av dominerende stilling. Misbruk av dominerende stilling blir bl.a. eksemplifisert på følgende måte:

  • a) direkte eller indirekte pålegge urimelige innkjøps- eller salgspriser eller andre utilbørlige handelsforhold

  • b) begrense produksjonen, markeder eller teknisk utvikling til ulempe for forbrukerne

  • c) anvende ulike vilkår på likeverdige transaksjoner med andre handelspartnere, og dermed sette dem i en konkurransemessig uheldig situasjon

  • d) gjøre kontraktsinngåelse avhengig av hvorvidt den andre part aksepterer tilleggsvilkår som i sin natur eller ifølge forretningsmessig praksis, ikke har noen sammenheng med kontraktens formål

Dette er bare eksempler på misbruk av dominerende stilling, og er ikke en uttømmende oppregning.

Loven definerer ikke dominerende stilling ut fra hvor stor markedsandel foretaket har. Markedsandel er en viktig faktor, men er ikke avgjørende for i hvilken grad et foretak kan sies å være dominerende på markedet. Det er i denne sammenheng også viktig å vurdere andre foretaks posisjon i det samme markedet, samt hvordan markedsandeler har endret seg over tid. Det er mer sannsynlig at et foretak blir betraktet som dominerende dersom dets konkurrenter har relativt svake posisjoner, eller dersom foretaket har nytt godt av både en høy og relativt stabil markedsandel over tid.

Europadomstolen har i en sak uttalt at dominerende stilling må antas å foreligge i mangel av bevis på det motsatte, dersom en virksomhet har en vedvarende markedsandel på over 50 pst. Det britiske konkurransetilsynet (Office of Fair Trading) legger til grunn at det er lite sannsynlig at et foretak kan være dominerende dersom dets markedsandel er under 40 pst., selv om dominerende stilling også kan bli fastslått under denne grensen dersom andre relevante faktorer, som for eksempel konkurrenters svake posisjon i det aktuelle markedet, gir tilstrekkelig bevis for at en slik situasjon foreligger.

Den andre hovedfaktoren for å fastslå dominerende stilling, er i hvilken grad virksomheten møter, eller har sannsynlighet for å møte, konkurranse fra nye deltakere.

Misbruk av dominerende stilling faller vanligvis inn under en av følgende kategorier:

  • a) atferd som utnytter kunder eller leverandører ved for eksempel:

    • svært høye priser

    • diskriminerende priser (man tar ulike priser for de samme varene til ulike kunder uten at dette for eksempel skyldes ulike transportkostnader mv. eller man tar samme pris av alle kunder selv om transportkostnader er forskjellige)

  • b) atferd som er ekskluderende i den forstand at den fjerner eller begrenser konkurranse fra eksisterende konkurrenter, eller den ekskluderer nye virksomheter fra å komme inn på markedet ved for eksempel:

    • atferd som vil skade en eller flere konkurrenter (for eksempel priser settes så lave at de eliminerer andre konkurrenter og truer dermed selve konkurransesituasjonen)

    • vertikale restriksjoner i form av avtalte begrensninger for videresalg fra produsent til leverandør/detaljist)

    • nekte å forsyne eksisterende eller potensielle konkurrenter

Europadomstolen har uttalt at det å nekte å forsyne en kunde kan være misbruk av dominerende stilling dersom det ikke finnes objektive grunner som rettferdiggjør atferden. En slik objektiv grunn kan for eksempel være lav kredittverdighet.

  • i enkelte tilfeller kan det også være snakk om misbruk dersom et foretak nekter å forsyne en ny kunde.

  • i den senere tid har det også blitt reist spørsmål om den dominerende virksomhet misbruker eiendomsretten til et anlegg eller område av vesentlig betydning. Et anlegg eller et område kan bli betraktet som vesentlig dersom adgangen til det er uunnværlig for å kunne konkurrere i markedet, for eksempel havner, bussterminaler, ulike nettverkssystemer m.v.

Konkurransemyndighetene i Storbritannia tok i fjor initiativet til å undersøke situasjonen i dagligvaremarkedet (supermarkeder) i Storbritannia.

Kommisjonen avga rapport den 10. oktober 2000.

Det framgår av rapportens sammendrag at kommisjonen har undersøkt konkurranseforholdene i dagligvarebransjen med bakgrunn i monopolbestemmelsene i den engelske konkurranselovgivningen fra 1973. Undersøkelsene har omfattet supermarkeder over 600 kvm som kontrolleres av en eier med kontroll over ti eller flere slike supermarkeder.

Når det gjelder prisfastsettelse på varer, fant kommisjonen at enkelte former var ødeleggende for konkurransen og medførte en komplisert monopolsituasjon. På bakgrunn av at kommisjonen anså at markedet som sådant var konkurransedyktig, fant en ikke grunn til å foreslå tiltak. Tiltak og inngrep i markedet skal være proporsjonale i forhold til det man ønsker å oppnå med tiltaket. Det mente kommisjonen ikke var tilfelle her.

Konkurranselovene i Sverige og Danmark har så å si likelydende bestemmelser om misbruk av dominerende stilling.

I begge lands lover er det uttrykkelig nedlagt forbud mot å misbruke en dominerende stilling.

I henhold til lovene kan misbruk for eksempel foreligge ved

  • 1) direkte eller indirekte påtvinge noen urimelige innkjøps- eller salgspriser

  • 2) begrense produksjon, avsetning eller teknisk utvikling til skade for forbrukerne

  • 3) anvende ulike vilkår for likeverdige transaksjoner slik at visse handelspartnere får en konkurranseulempe, eller

  • 4) at det ved inngåelse av avtale stilles som vilkår at medkontrahenten aksepterer tilleggsytelser, som etter sin natur eller ifølge handelskutyme ikke har noen sammenheng med avtalens formål.