I Norge skjer omsetningen av dagligvarer fra butikk (99 pst.) gjennom kjedene til de fire dagligvaregrupperingene Norgesgruppen, HakonGruppen, COOP og Reitan/Narvesen. Antallet store markedsaktører er representativt for europeisk matvarebransje, men markedsandelen til de fire store grupperingene i Norge er uvanlig stor.

Mens dagligvaregruppene så langt har innlemmet butikkene i sine kjeder, inngår i økende grad bensinstasjoner, storkiosker og storhusholdninger i gruppenes virksomhetsområde. En internasjonalisering av sektoren er i gang, i første rekke i form av nordiske samarbeidskonstellasjoner.

Utvalget i de ulike kjedebutikkene har sin bakgrunn i avtaler som forhandles frem mellom dagligvaregruppene og den enkelte produsent/leverandør. Det er i disse forhandlingsrundene at gruppene har mulighet for å presse på pris og leveringsbetingelser, og hvor det vil være den enkelte leverandør/produsents markedsstyrke som er viktig for å få i stand en avtale. De største og mest innarbeidede produsenter og leverandører står sterkest, og en ny produsent eller leverandør har forholdsvis liten sjanse i disse forhandlingene. En fersk rapport fra Konkurransetilsynet («Konkurranseforhold i Dagligvarehandelen») slår fast at paraplykjedenes kjøpermakt har økt på bekostning av leverandørene.

Tilsynets rapport påpeker at den horisontale integrasjonen i dagligvaremarkedet har vært med på å skape en større maktbalanse mellom de ulike leddene i verdikjeden, og at dette har lagt grunnlag for effektivitetsgevinster i bransjen. Men tilsynet reiser spørsmålet om kjøpermakten nå er blitt for stor, og peker på at kjøpermakten på detaljistleddet er et tema som bør følges fremover.

Situasjonen for mindre grossister, produsenter og leverandører er blitt svært vanskelig. Konkurransen på innkjøpssiden er blitt mindre, og et begrenset antall leverandører dominerer utvalget i butikkhyllene. Noen få eiere i dagligvaregruppene er vinnere i en sektor som kunne ha mange vinnere.

Dagligvaregruppene satser på egne merker, noe som gir gruppene spillerom med hensyn til relativ prissetting og avansemarginer. Dette kan, ifølge Konkurransetilsynet, virke gunstig inn på priskonkurransen og utvalget så lenge markedsandelen til de «private» merkene er liten. Satsingen i denne retningen er imidlertid sterk, og det er en interessant debatt om forbrukeren er tjent med stadig flere produkter man ikke kjenner opprinnelsen eller kvalitetsspesifikasjonene til og høye priser på alternativene.

De avtaler som mindre produsenter/leverandører fra tid til annen lykkes med å få med en av gruppene, er gjerne «lav profil» avtaler som innebærer mindre oppfølging og større fare for å bli byttet ut. I sjeldne tilfelle hvor varen blir tatt inn direkte av butikken, eller hvor den kommer på listen over valgfritt sortiment, må varen konkurrere med produkter hvor gruppene har oppnådd rabattavtaler gjennom innkjøp av store varemengder til kjedene.

Generelt legger kjedene vekten på volumsalg og hurtig omsetning, og det er ikke så lett å identifisere hvordan kjedenes uttrykte interesse for kvalitetsutvikling og produktmangfold manifesterer seg. Ettersom kjedene har all omsetning av matvarer fra butikk i Norge, blir kjedenes kjøpermakt et problem for forbrukeren og for store deler av det næringsliv som er orientert mot produksjon eller leveranser av næringsmidler.

Det er etter vårt syn også andre forhold som bidrar til å begrense konkurransen på innkjøpssiden. De som ikke får sine produkter akseptert av en kjede, kanskje fordi de ikke har den finansielle styrke som kjedene legger til grunn for samarbeid, står i realiteten overfor valget mellom anonymt å produsere kjedens egne merkevarer eller å legge ned. Denne situasjonen reduserer fortløpende antallet konkurrenter.

Etter vårt syn er det elementer i de vareavtaler som kjedene inngår med sterke produsenter/leverandører som i særlig grad favoriserer finansiell styrke og enkel administrasjon over pris og kvalitet, og som derfor virker begrensende på produktkonkurransen. Det kan dreie seg om krav om innbetaling av store summer i «markedsføringsstøtte» for å ta et produkt inn i en kjede. Slike innbetalinger kan være knyttet opp til klausuler som begrenser salg til konkurrerende kjeder eller inntak av varer fra konkurrerende produsenter. Det er ikke uvanlig å bli avkrevet en vesentlig «listeføringsavgift» for at et produkt skal inngå i en kjedes valgfrie sortiment (som kan utgjøre for eksempel 5 pst. av utvalget i en butikk). Leverandøren må altså betale uten å være sikret mulighet for salg. Det synes utbredt å koble salg av et produkt til salg av et annet fra samme leverandør, uavhengig av konkurrentbildet for det produktet.

Ifølge Konkurransetilsynets rapport, synes forholdene å ligge godt til rette for stilltiende prissamarbeid ved at det kun er fire aktører som alle har langsiktige interesser. Dette er i så fall egnet til å dempe gruppenes interesse for å ta inn flere og billigere varianter. Det er viktig å sikre at konkurranselovgivningen, og håndhevingen av den, bidrar til diversifisering slik at muligheten for stilltiende prissamarbeid blir liten. Motarbeiding av kartelldannelser er sterkt prioritert i andre lands konkurransepolitikk (jf. for eksempel omtale av Storbritannias konkurranselov under).

Konkurransesituasjonen i norsk dagligvarebransje innebærer i sum at det i dag er stor risiko forbundet med å bringe nye produkter til markedet. Det er liten reell konkurransemulighet for mange aktører i næringsmiddelbransjen, og resultatet er svært få uavhengige produsenter av næringsmidler i Norge. Forbrukernes ønske om mangfold blir ikke imøtekommet i den grad en kunne forvente.

Forslagsstillerne tror Regjeringens verdiskapingsprogram for norsk matproduksjon vil gi bidrag i retning av profesjonalisering og strukturering av mindre produsenters markedsadferd vis-à-vis dagligvaregruppene. Dette vil kunne styrke mulighetene for samarbeid med kjedene om salg. Men det er grunn til å stille spørsmål ved om slike initiativer kan bringe de ønskede resultater med hensyn til stimulerende konkurranse og produktdiversifisering når produktene møter det eksisterende konkurranseklima i kjedene.

Det er grunn til å anta at en rekke bedrifter først vil kunne skapes eller ta steget ut på et større marked dersom de får bedre beskyttelse mot utøvelse av kjedemakt. I et konkurranseklima hvor det er varens pris, kvalitet og nyskapning som står i fokus vil langt flere produkter kunne klare seg bra. Lokal/regional næringsmiddelproduksjon er kulturbærere og en viktig kilde til sysselsetting og verdiskaping. Sysselsettings- og verdiskapingstallene i kjedene må naturligvis ses i sammenheng med det faktum at det ikke lenger er mulig å drive i matbransjen uavhengig av dem.