Det er bebudet en bred gjennomgang av EUs landbrukspolitikk, noe som antas å resultere i betydelige omlegginger. Bakgrunnen er den senere tids epidemier av kugalskap og munn- og klovsyke som har gitt enorme økonomiske tap og sterke reaksjoner blant forbrukere i Europa. Forslagsstillerne har grunn til å tro at også de tidligere matskandalene med bl.a. hormonkjøtt og avfallsstoff i dyrefôr er medvirkende årsaker til den selvransakelse som nå skjer.

Samtidig er det også fra ledende talsmenn fra Den norske regjering avgitt uttalelser som må tolkes slik at den sårbarhet som nå er avdekket når det gjelder smittestoffers frie ferdsel ikke kan tåles.

Forslagsstillerne er enige i denne vurdering, og mener at alle aktører i den norske politiske debatten må være villige til å vektlegge mattryggheten langt mer som basis både for norsk landbrukspolitikk og internasjonal handelspolitikk. Forslagsstillerne mener vi må gjøre alt som er mulig for å redusere sårbarheten ved å gjennomgå vår egen politikk og ved å se på den innvirkning våre handelsavtaler kan ha på vår situasjon.

Det er grunn til å knytte alle de senere matskandalene i Europa til at landbrukspolitikken har hatt stadig billigere mat som hovedmål, og at størst mulig handel med husdyr og dyreprodukter har vært et hovedvirkemiddel for å nå dette målet. Dette har ført til sterkt økende handel over stadig lengre distanser. Flernasjonale selskaper dominerer mer og mer, og enheter blir stadig større både i primærproduksjon og foredling og omsetning. Stadig flere eksperter og politikere mener nå det må lages andre handelsregler for slike varer enn for andre industrivarer.

Forslagsstillerne mener det er mye av de samme drivkrefter som er lagt til grunn for omlegging av landbrukspolitikken her i landet. Når problemene foreløpig ikke har blitt de samme, skyldes det at den lovlige handelen med husdyr og dyreprodukter fra utlandet fortsatt er beskjeden. Dette skyldes i hovedsak vår høye selvforsyningsgrad for slike varer, den strenge grensekontrollen vi hadde inntil 1999, samt den beskyttelsestoll vi har for næringsmidler.

Forslagsstillerne mener det er positivt å få øket andelen godkjente økoprodukter i butikkene gjennom ulike økonomiske stimuleringstiltak. Likeså vil lokal produksjon av nisjeprodukter på små anlegg bidra til noe reduserte dyre- og produkttransporter. Hovedfokus må likevel settes på de store varestrømmer av norsk produksjon, og ikke minst handelen inn til Norge. Det vil være ulogisk og risikabelt å fortsette en politikk mot større enheter i primærproduksjon og foredling, økt økonomisk press mot bøndene (noe som i Europa har fristet til mye juks), redusert innenlands produksjon, samt nedlegging av enda flere slakterier.

Forslagsstillerne mener det er tvingende nødvendig å endre de internasjonale handelsreglene. Krav til helse- og smittedokumentasjon må økes, og kontrollen må bli så streng at epidemier ikke kan spres over landegrenser. Alle kostnader knyttet til kontroll og dokumentasjon må belastes de aktuelle varepartier. De såkalte sikkerhetsklausuler i internasjonale handelsavtaler (for vår del EØS og WTO) må endres slik at hensynet til folke- og dyrehelse skal kunne ivaretas uten fare for økonomiske eller handelsmessige represalier.

Forslagsstillerne mener det bør utredes å etablere nasjonale og internasjonale katastrofefond for dekning av de økonomiske skader som oppstår som følge av epidemier av den type vi nå ser. Fondene bør bygges opp ved hjelp av avgifter som betales ved import av husdyr og produkter som antas å kunne være bærere av farlig smitte. Slik avgiftsinnkreving kan medvirke til å redusere den frie ferdsel av smittestoffer, og også inngå i et system for å dokumentere produktenes opprinnelse.

Forslagsstillerne vil peke på at WTO-avtalens jordbruksdel har som siktemål en friest mulig verdenshandel for å redusere matprisene. Det vil være ulogisk og uansvarlig å utvide denne avtalen før matvaretryggheten er sikret på en god nok måte.