Sosialhjelp

Svært mange av de barnefamilier som er fattige, er i dag henvist til en skjønnspreget og usikker kommunal sosialhjelp, enten som hel inntekt eller som supplerende inntekt. Sosialhjelpen er skjønnspreget og kommunal, mens trygden er rettighetspreget og statlig. Men både prinsipielt og praktisk er det vanskelig å trekke et klart skille mellom hvem som hører til i de to hjelpeformene. Den offisielle politikken er at kommunal sosialhjelp skal være midlertidig hjelp. Men fordi trygden ikke har noen passende ytelse for mange av langtidsmottakerne av sosialhjelp, blir de ofte gående permanent på slik hjelp.

Derfor er nivået på og måten sosialhjelpen er innrettet på, en svært viktig og treffsikker faktor når en skal se på akutte tiltak mot fattigdom.

Hva skal regnes med ved beregning av sosialhjelp?

Barnetrygden, stønader ved fødsel og kontantstøtte går uavkortet til alle. Men de som har så dårlig råd at de må ha sosialhjelp, opplever at disse stønader trekkes fra sosialhjelpen, slik at en i praksis ikke får beholde én krone.

I prinsippet er det ingen forskjell på disse ytelsene. De gis på helt generelle vilkår til alle som oppfyller kriteriene. Regjeringen har i forbindelse med utarbeidingen av de veiledende satsene for sosialhjelp stadfestet sitt syn om at disse ytelsene skal tas med som inntekt når sosialhjelpen skal regnes ut. Det gjelder også kontantstøtten. Dette til tross for at et stort flertall, inklusive regjeringspartiet, under behandlingen av utjamingsmeldingen i juni 2000 gikk inn for at den ikke skulle regnes med ved beregning av sosialhjelp. Alle andre - uansett hvor rike de er - skal altså få beholde disse pengene krone for krone og kan bygge opp en formue for sine barn med dem.

I praksis behovsprøves nå barnetrygden og kontantstøtten bare for de fattigste. Virkningen blir at de rike blir rikere og de fattige familiene blir fratatt det ekstra økonomiske tilskuddet alle andre får. På denne måten bidrar regelverket til at de generelle stønadene til barnefamiliene øker forskjellen mellom de fattigste familiene og alle andre. Å fastsette at sosialhjelpen ikke skal avkortes på grunn av disse stønadene, vil gi flere tusen kroner rett til de fattigste barnefamiliene. Det vil ikke være noen særfordel for dem, bare likebehandling i forhold til alle andre som får pengene uavkortet.

Nivået på sosialhjelpen og behovet for fast minstenorm

Tidsskriftet Kommunal Rapport har gjort en spørreundersøkelse som viste at svært mange kommuner allerede regner inn både barnetrygd og kontantstøtte i inntektsgrunnlaget for beregningen av sosialhjelpen. Det har de sin fulle rett å gjøre fordi det er en anbefaling og ingen forpliktelse. Slik vil det også bli med veiledende nasjonale normer for sosialhjelp. De vil ikke kunne sikre at barnefamilier med dårlig råd får det bedre, fordi Regjeringen vil ikke forplikte kommunene til å følge normen eller bidra med penger til å gjennomføre løftet for de fattigste. I praksis betyr det at de som trenger mer sosialhjelp for å kunne få et verdig liv, må slåss om altfor få kroner med pleietrengende gamle og sulteforede skoler som må kreve egenandeler av ungene bare de skal en tur i svømmehallen.

Kommunesektoren har gjennom flere år akkumulerte underskudd på ca. 11 mrd. kroner i 1999 - ca 10 mrd. kroner i 2000, og det ligger an til et tilsvarende underskudd i 2001. Gapet mellom pålagte oppgaver og økonomi øker. Økte rammer til kommunene i årets budsjett er på forhånd spist opp av pålegg og reformer, og gir ikke nok rom for satsing på økte sosialhjelpssatser til de fattigste. I tillegg har Regjeringen i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 varslet at de ikke har eller vil legge inn statlig kompensasjon for økte utgifter i kommunene som følge av de veiledende normene. Resultatet blir fordeling mellom de fattige og ikke mellom fattig og rik.

Normen for sosialhjelp må bli slik at det går an å leve av den.

I rundskriv av 13. februar 2001 går det fram at de veiledende satsene er fastsatt med følgende summer pr. måned:

Regjeringen sier i rundskrivet at utgiftskomponentene som omfattes av retningslinjene, bygger i stor grad på enkeltelementene i SIFO’s standardbudsjett for forbruksutgifter.

Stønadsnivået har til nå variert ganske mye mellom kommunene. Større likhet mellom kommunene skal nå etterstreves, og da vil de veiledende satsene være retningsgivende for hvilket nivå som regnes for tilstrekkelig. Et regnestykke fra Bergen kommune viser at aleneforsørgere med ett barn under tre år risikerer å få redusert støtten til livsopphold fra kr 10 369 - til kr 5 130 pr. måned dersom Bergen kommune følger oppfordringen om å regne barnetrygd og kontantstøtte med i inntektsgrunnlaget.

Dette viser at de nye reglene kan få svært dramatiske konsekvenser for de barnefamiliene som har behov for hjelp. Regjeringen sier i rundskrivet at det er et mål at like stønadstilfeller skal behandles likt, uavhengig av bostedskommune. Dette legger et press på kommunene til å følge retningslinjene. Det kan få kommuner med lavere satser til å yte mer, men de svært lave satsene Regjeringen anbefaler legitimerer også at kommuner som hittil har hatt et akseptabelt nivå, setter satsene ned. Det er tillatt for kommunene å yte mer enn de veiledende satsene, men muligheten for dette er sterkt begrenset av økonomien i kommunene og mange uløste oppgaver.

Det er derfor nødvendig å innføre en fast minstenorm ingen kan gå under. Staten må finansiere dette løftet for de fattigste.