Økologisk landbruk i Norge står nå ved en skilleveg. Etter flere mislykkede satsinger i markedet har det oppstått skepsis og motstand i mange omsetningsledd. Stadig er det oppslag i pressen om at økoprodukter ikke selger, ikke holder kvalitetsmessig mål etc. Årsaken ligger oftest i halvhjertet produktsatsing og slett markedsføring. Dette truer utviklingen av økologisk landbruk som distriktsnæring og leverandør av viktige fellesverdier til samfunnet, bl.a. ved at det kveler produsentmiljø og utvikling av store nok volumer av økovarer til at markedet fungerer. Data for 1999 viser at omleggingstakten og dermed veksten i volumet av økovarer er i ferd med å stoppe opp på grunn av sviktende markedsinnsats.

Både når det gjelder forskning, utdanning, produksjonsstøtte, markedsføring og omsetting er det problemområder. Slik behøver det imidlertid ikke være. Det dreier seg om å finne en ny løsning og få forsterket innsats fra myndighetene.

Økologisk landbruk har potensial til å utvikle seg til en seriøs næringsveg med store fremtidsmuligheter og positive utviklingsimpulser til hele det norske landbruket. I St.meld. nr. 19 (1999-2000) om landbrukspolitikken legges det vekt på at økologisk landbruk skal øke sterkt, og at 10 pst. av jordbruksarealet skal være økologisk om 10 år. Meldinga peker på at økologisk landbruk gir norsk matproduksjon økt mangfold og tilleggsverdier som bør tas ut i markedet.

Til målet om 10 pst. økologisk areal er knyttet til en reservasjon om markedsforholdene som gjør målet relativt uforpliktende.

Målene i meldingen følges heller ikke av tilstrekkelige virkemidler, hverken der eller i de årlige budsjettbehandlingene, som sannsynliggjør at målene nås. Det er derfor behov for en styrket og mer koordinert innsats på flere områder.