Erfaringer, ikke minst fra Asiakrisen, viser at frie, spekulasjonsbaserte kapitalbevegelser er en alvorlig trussel mot stabiliteten i verdensøkonomien. Massive kortsiktige pengeforflytninger gjør fluktuasjonene i valutakurser, aksjekurser og rentenivå mye større enn det er realøkonomisk grunnlag for. Resultatet er at store verdier i form av bedrifter, arbeidsplasser og nasjoners økonomi kan bli alvorlig skadelidende.

Problemene er særlig alvorlige for verdens fattigste land. Tiår med bistand og forsøk på å dra disse landene med i verdensøkonomien har gitt begrensa resultater. Sjøl om det finnes positive utviklingstrekk og land som har klart å gi sine innbyggere økt velstand, henger et stort antall land etter. Problemer som barnedødelighet, lav levealder, analfabetisme, stor befolkningsvekst, etc. er klare indikasjoner på at mye ikke fungerer.

Hovedansvaret for innbyggernes velferd ligger på det enkelte land, men den rike delen av verden må ta sin del av ansvaret. Kombinasjonen av strenge krav til en liberalistisk økonomisk politikk fra verdenssamfunnet gjennom Det internasjonale pengefondet (IMF), og presset fra svært frie og i hovedsak spekulasjonsbaserte kapitalbevegelser, gjør det vesentlig vanskeligere for enkeltnasjoner å føre en politikk som gir rom for å prioritere de faktorene som på sikt kan gi grunnlag for bedret velstand for befolkningen. Å prioritere utdanning, helse og infrastruktur krever ofte en viss grad av ekspansiv økonomisk politikk, som lett medfører inflasjonspress, manglende tiltro til valutaen ofte med påfølgende press fra spekulanter, etc.

12 billioner dollar er nivået på kapitalbevegelsene pr dag. 90 pst. av dette er spekulasjonsmotivert. Serageldin, Ismail, visepresident i Verdensbanken: New economic realities i Al-Ahram Weekly, issue no. 466.) En stor andel av handelen er kortsiktig, med fond som en dominerende aktør. I dette spillet er timing svært viktig, og når noe skal skje, er det svært viktig å reagere raskt. Dette skaper en ekstrem bjellesaumentalitet der store aktører får svært stor makt. Når denne kraften bestemmer seg for at de forventer et fall i verdien av for eksempel thailandske bath, har den thailandske sentralbanken i realiteten bare to valg: De kan la verdien av landets valuta falle, på bekostning av alle som sitter med langsiktige investeringer i Thailand, eller de kan øke renta til et svært høyt nivå, med fall i aksjekurser og store problemer for landets næringsliv som sannsynlig resultat. Uansett står de kortsiktige spekulantene igjen som vinner, mens de som har langsiktige planer i landet, sjølsagt inkludert innbyggerne, er de store taperne.

Konsekvensen blir at alle land opptrer svært forsiktig for å unngå å vekke spekulantenes interesse. Muligheten for å føre en politikk som kan bidra til vekst og velstand gjennom investeringer i helse og utdanning blir dermed vesentlig redusert.