Det hefter også vesentlige uklarheter for lovens virkeområde. I eiendomsskatteloven slås det uttrykkelig fast at kommunene kun har lovhjemmel til å innføre eiendomsskatt på private boliger som ligger i klart avgrensete områder som helt eller delvis er utbygd på bymessig vis. I et boligområde som ikke er utbygd helt eller delvis på bymessig vis er det følgelig forbudt å innføre eiendomsskatt. Hva som kan defineres som bymessig vis er imidlertid ofte svært vanskelig å avgjøre. Dette skaper en betydelig uklarhet om hvor kommunen kan trekke opp grensene for hvor eiendomsskatten er lovlig å innføre. Det finnes mange eksempler på at kommune- eller bystyret innfører eiendomsskatt i områder som slett ikke fremstår som klart bymessig slik loven krever. Loven er så uklar på dette helt sentrale punkt at det representerer et alvorlig problem for rettssikkerheten til boligeiere som pålegges eiendomsskatt. Svært mange boligeiere mener de slett ikke bor i noe bymessig strøk og følgelig raser mange over å måtte betale en eiendomsskatt som de mener kommunen pålegger dem ulovlig. Det har vært reist flere rettssaker de senere år mot kommuner som har innført eiendomskatt for å avklare hva som skal forstås med bymessig utbygde strøk. Dette vitner om hvor vanskelig loven er å tolke på dette viktige punktet. Lovens store uklarhet på dette svært sentrale punkt er således et annet argument som taler for å avvikle loven.