Lov om eigedomsskatt til kommunane 6. juni 1975 nr. 29 gir kommunestyret rett til å avgjøre om det skal skrives ut eiendomsskatt i den enkelte kommune. Eiendomsskatt er således en ren kommunal skatt som ikke skal omfattes av inntektsutjevningen gjennom inntektssystemet. Kommunestyret fastsetter selv innenfor lovens rammer hvilke takster og regler som skal anvendes ved utskriving av eiendomsskatt. Eiendomsskatten var tidligere regulert i de gamle by- og landskattelovene av 18. august 1911. Disse lovene ble slått sammen ved lov 6. mars 1975 og fikk sitt eget rettsgrunnlag i gjeldende lov om eigedomsskatt til kommunane 6. juni 1975.

Eiendomsskatt er en skatteform med lange tradisjoner i Norge og var på 1800-tallet kommunenes viktigste inntektskilde. Eiendomsskattens betydning som kommunal inntektskilde er senere blitt sterkt redusert. For 2000 er inntektene anslått til 2,8 mrd. kroner fordelt på rundt 200 kommuner som i dag har innført eiendomsskatt. Som kommunal inntektskilde er derfor eiendomsskatten i dag blitt marginal.

Eiendomsskatt var tidligere begrunnet i å skulle være en form for betaling av kommunenes utgifter til vei, vann, avløp og andre kommunale fellesoppgaver. En vesentlig del av denne begrunnelse falt imidlertid bort etter at det ble innført hjemmel for direkte innkreving av vann- og avløpsavgifter ved lov 14. mars 1975. Innkreving av eiendomskatt kan derfor anses som en dobbeltbeskatning av fast eiendom.

Eiendomsskatt representerer således i dag en meget dårlig begrunnet særskatt på fast eiendom.