Helt siden Aarbakke-utvalget la frem sin utredning i 1989 har det vært bred enighet om prinsippene for fastsettelse av avskrivningssatsene. Satsene stod urørt fra skattereformen i 1992 til budsjettforlikene mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene i 1999 og 2000, som et ledd i å skaffe inndekking i budsjettavtalene. Endringer i avskrivningssatsene er spesielt uheldig fordi de i stor grad rammer allerede foretatte investeringer. Bedriftene har små muligheter til å ta hensyn til at spillereglene er endret. Slike endringer svekker tilliten til skattesystemet, og innebærer at aktørene må ta hensyn til denne usikkerheten når de skal foreta investeringsbeslutninger i fremtiden.

Forslagsstillerne vil vise til at denne problemstillingen tidligere er tatt opp av blant annet Bergo-utvalget, som i NOU 1996:17 blant annet konkluderer med følgende:

«Det er viktig både for privatpersoner og foretak at skattesystemet er forutsigbart og forståelig. Usikkerhet og hyppige uforutsette endringer i systemet gjør det vanskeligere å planlegge økonomiske disposisjoner over tid, og kan medføre betydelige økonomiske feildisponeringer og feilinvesteringer. Politikkusikkerhet kan på denne måten føre til en dårligere ressursallokering.

En mulighet for å redusere slik politikkusikkerhet er å basere skattesystemet på overordnede generelle prinsipper. Dette kan sikre at systemet er mer forutsigbart og ligger noenlunde fast over tid. Ved å basere skattesystemet på overordnede prinsipper øker også myndighetenes troverdighet i skattepolitikken. Private aktører vil vite at de økonomiske disposisjoner de foretar i dag, ikke vil influere skattereglene i morgen. Dersom myndighetene har manglende troverdighet i skattepolitikken, kan dette føre til at prosjekter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme ikke blir gjennomført. Dette gjelder særlig for investeringer i realkapital. Når investeringen er foretatt blir skatteobjektet lite mobilt. Det kan da være fristende for myndighetene å øke skatten. Dersom private aktører forventer at dette kan skje, kan det medføre at investeringen ikke blir gjennomført. Ved å basere skattesystemet på overordnede prinsipper reduseres risikoen for slik «opportunistisk» skattepolitikk.»

Etter forslagsstillernes mening var avskrivningsreglene et godt eksempel på at skattesystemet var basert på overordnete prinsipper som lå fast over tid, slik utvalget anbefalte. Dessverre er endringene som flertallet har foretatt i avskrivningsreglene også et godt eksempel på nettopp det utvalget advarer mot. Stortingsflertallet har nå gått bort fra flere av de grunnleggende prinsippene som skattesystemet var bygget på, gjennom udokumenterte endringer i avskrivningsreglene og innføring av dobbeltbeskatning av utbytte, uten at det er etablert noen nye prinsipper. Dermed er skattesystemet nå uforutsigbart og lider under manglende troverdighet. Ingen vet hva som skjer neste år. Som utvalget peker på har denne usikkerheten økonomiske konsekvenser for Norge.