Naturressursene har gjennom alle tider vært sett på som samfunnets eiendom, og bruken og utnyttinga er derfor underlagt riksdekkende lover og regler.

Det er flere departement som har ansvar for lovforvaltning som gjelder bruk og vern av innlandsnatur. Landbruksdepartementet har med næringsutøving for jordbruk, skogbruk og reindrift. Miljøverndepartementet har ansvar for utnytting av vilt og fisk, vern av biomangfoldet og oppsyn med forurensninger. Utøvinga og kontrollen med de fleste lovene er delegert fra departement til fylkesmannen og det embetsverk og de fagetater han rår over. Svært lite vedtaksansvar er delegert videre til kommunenivået.

Justisdepartementet med underliggende etater har kontrollen og oppsynet med den såkalte miljøkriminaliteten.

Det er to ting som er spesielt med dagens forvaltning. Det er ofte motstridende interesser mellom bruken og vernet av ressursene. Derfor er det også motsetninger mellom målene til departementene. Dette er i mange tilfeller frustrerende for de som er primærforvaltere, det vil si de som bor i distriktet, å både skulle skaffe seg et utkomme av det arealet de har råderett over og samtidig forvalte verdiene slik at de ikke blir forringet og forurenset.

Et annet forhold med forvaltninga er at lovanvendingen ikke er styrt lokalpolitisk. Forskjellige fagfolk får derfor svært stor makt og spesialinteresser vinner ofte fram på bekostning av en balansert løsning. Dette kan gjelde både for ei for sterk utnytting og for et for sterkt vern.