Striden mellom vern og bruk er blant anna en strid mellom ulike kulturer. De sterkeste verneinteressene har som utgangspunkt at når så mye av vår natur nå er ødelagt, er det nødvendig med et strengt vern av resten. Dette gir seg utslag i vernetiltak rettet mot enkelte arter og områder. Konflikten oppstår når vernet blir så strengt at det hindrer lokalbefolkningens tradisjonelle bruk. Særlig vond blir denne konflikten når dette rammer bruksmåter som er økologisk bærekraftige. Når våre utmarksområder rammes sterkt av vernetiltakene, må det jo også bety at naturen her er brukt på en slik måte at verdiene er blitt ivaretatt. Da oppleves tiltakene som urimelige og ufornuftige.

Forvaltningstiltakene har i stor grad blitt basert på biologenes beregninger omkring artenes antall og utbredelse. Den politiske aksepten for det som skjer, bygger mye på vår tids ofte naive og omfattende tiltro til akademisk kunnskap og ekspertise. Den samme ekspertisen får dermed også stor myndighet, når det gjelder å definere hva som er riktig miljøpolitikk. Dette har fått skje uten særlig mange kritiske blikk på hvilke særinteresser som også gjør seg gjeldende innen selve forvaltningsapparatet.

Kunnskap basert på erfaringer gjennom bruk og nærhet, «den folkelige kunnskapen», har dermed fått svakere gjennomslagskraft. Hensynet til tradisjoner og kultur, politiske og økonomiske rammebetingelser, ulike verdi- og rettsoppfatninger osv. har kommet i bakgrunnen. Svært mange innen utmarksnæringene og i lokalsamfunn som i stor grad er avhengig av disse, føler seg overkjørt av et arrogant og bedrevitende byråkrati.

En bevaringspolitikk som ikke inkluderer ulike oppfatninger, eller vurderer konsekvensene på et bredt grunnlag, kan ikke bli hensiktsmessig i forhold til det å ta vare på biologisk mangfold. En politikk i samsvar med økologisk bærekraftighet forutsetter at lokalbefolkningen blir hørt og tatt på alvor, om den skal fungere på en god måte. Det forutsetter igjen at fakta og kunnskap fra en rekke grupper blir vurdert i utformingen av tiltak. Det gjelder kunnskap fra både naturvitenskap og samfunnsvitenskap, og ikke minst den kunnskapen som er basert på erfaringer gjennom bruk.

Slik konflikten mellom vern og bruk er blitt i mange utkantområder i dag, er verken natur eller mennesker tjent med.