Gjennom tilslutning til internasjonale konvensjoner, har Norge forpliktet seg til vern av biologisk mangfold. Stortingsmelding nr. 35 (1996-1997) «Om rovviltforvaltning» bygger på flere konvensjoner, bl.a. Bernkonvensjonen (ratifisert av Norge i 1986) og Rio-konvensjonen (Biodiversitetskonvensjonen, 1993).

Bernkonvensjonen pålegger landene spesifikke plikter med hensyn til vern av enkeltarter, med særlig vekt på trua og sårbare arter.

Rio-konvensjonen, utarbeidet i regi av FNs miljøprogram, er utforma som en global avtale som omfatter vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold. Denne konvensjonen setter ikke mål for omfanget av bevaringstiltakene og pålegger heller ikke partene å utvikle konkrete virkemidler, så som juridiske eller økonomiske virkemidler, for å gjennomføre tiltakene.

I innledningen heter det bl.a:

«De kontraherende parter, som erkjenner det nære og tradisjonelle avhengighetsforhold mange urbefolkningssamfunn og lokalsamfunn som representerer tradisjonelle livsstiler, har til de biologiske ressurser, har blitt enig om følgende: Hver kontraherende part skal, så langt det er mulig og hensiktsmessig, under hensyntagen til sin nasjonale lovgivning, bevare og opprettholde de urbefolknings- og lokalsamfunnenes kunnskaper, innovasjoner og praksis, som representerer tradisjonelle livsstiler av betydning for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold.»