2. Fakta om våre fire store rovdyr
Frem til midten a.v forrige århundre var det store bestander av bjørn, jerv, ulv og gaupe over store deler av landet. Hard jakt på alle de store rovdyra førte til at ulv og bjørn nesten var utryddet rundt midten av vårt århundre. Senere har bestandene tatt seg opp. Ulv og bjørn ble fredet i hele landet i henholdsvis 1971 og 1973, og jerven ble fredet i Sør-Norge fra 1973 og i hele landet fra 1982. Dette førte til en viss økning i bestanden for jerv og bjørn i deler av landet fra slutten av 1970-åra.
De norske bestandene av store rovdyr er i stor grad deler av felles bestander med våre naboland. Gjennom økt satsing på forskning og bestandsregistrering er det kommet fram ny kunnskap om rovviltbestandene og rovdyras biologi.
Pr. i dag finnes det 26-55 bjørn, nærmere 200 jerv og minst 500-600 gauper i Norge. Bestandsregistreringer på ulv vinteren 1998-1999 tyder på at vi har 6 familiegrupper av ulv i Skandinavia. Av disse har tre tilhold i Sverige, en i Norge og to på tvers av riksgrensen. Bestanden av gaupe på landsbasis og bestanden av jerv fra Nord-Trøndelag og nordover, vurderes som levedyktige på dagens nivå. I kjerneområdet for jerv i Sør-Norge er bestandsmålet ikke oppfylt. Heller ikke bestandsmålene for ulv eller bjørn i kjerneområdene som omfatter den skandinaviske bjørnebestanden utenfor Finnmark, er oppfylt.
Målsettingen om levedyktige bestander av rovdyra innebærer at vi må forvente en økning i antall rovdyr i tida som kommer, spesielt av ulv og bjørn. Det er opprettet kjerneområder for jerv og bjørn, der artene er spesielt strengt vernet.
Ulv har hatt en vid global utbredelse og tidligere fantes den trolig over hele den nordlige halvkule nord for 20. breddegrad. Den var utbredd i en rekke ulike miljø, og hadde utviklet lokale tilpasninger til flere ulike byttedyr. I Skandinavia har utviklingen de siste 150 år vært preget av en dramatisk tilbakegang i bestanden. Dette skyldes hard jakt, samt periodevis reduksjon i tilgangen på byttedyr. Ulven har likevel aldri vært utryddet i Skandinavia. Selv i svært små bestander har ulven vist evne til å overleve og til å kolonisere nye områder. En kombinasjon av innvandring og et fåtall dyr til stede kan dermed være opphav til dagens utbredelse i Norge.
Fra å ha vært nærmest utryddet under andre verdenskrig, er den skandinaviske bestanden i dag i vekst. En felles svensk-norsk bestandsovervåking vinteren 1998-1999 påviste 62-78 ulver totalt i de to landene, hvorav totalt 6 familiegrupper. Av de 6 flokkene hadde én flokk tilhold innenfor revirgrenser som kun omfattet norske arealer (Koppangsflokken), 2 flokker hadde tilhold på tvers av riksgrensen (Dalsland-Haldenflokken og Årjäng-Kongsvingerflokken), mens de 3 resterende var svenske (Leksandflokken, Hagforsflokken og Filipstadflokken).
Sist i februar 2000 var i alt 7 familiegrupper av ulv kjent i Skandinavia. To av disse er helnorske og tre er svensk-norske. Dessuten er det hittil i vinter kartlagt 6-7 revirmarkerende par i Norge og Sverige.
Totalt 19-22 ulver har hittil i vinter hatt fast tilhold i de tre østlandsfylkene på norsk side. Dessuten har minst 17 individer hatt tilhold på tvers av riksgrensen, det vil si totalt 36-39 dyr i de tre østlandsfylkene. Ytterligere sporing og registrering av ulv er imidlertid påkrevd før det kan trekkes endelige konklusjoner om vinterens antall ulvepar, antall familiegrupper og individantallet i hver flokk.
For 150 år siden hadde Skandinavia en bjørnebestand på 4 000-5 000 individer. To tredeler av den levde i Norge. Skuddpremier førte til at det ble jaktet hardt på bjørn. I 1850-1860 ble det skutt 200-300 pr. år. Skuddpremieordningen varte fram til 1932. Da ble bjørnen fredet i hitiden om vinteren. I 1973 ble bjørnen totalfredet i Norge. Da hadde bjørnen vært så godt som utryddet siden før krigen.
Bjørn som befinner seg i Norge i dag tilhører to ulike bestander. I Finnmark er bjørnen en del av en norsk/finsk/russisk bestand som vi ikke vet så mye om. I andre deler av landet stammer bjørnen fra en felles skandinavisk bestand, og denne bestanden er økende.
I dag teller den skandinaviske bjørnebestanden om lag 1 000 dyr, hvorav 26-55 er i Norge. På grunn av at bestanden er i vekst, må en forvente økt innvandring av bjørn fra Sverige. Målsettingen om ynglende binner innenfor kjerneområdene kan derfor bli oppfylt i nær fremtid, forutsatt at arten gis tilstrekkelig vern i Norge. Bjørn yngler årlig i Pasvik i Finnmark. Utenfor dette området er det bare registrert yngling i Nord-Trøndelag i nyere tid.
Utregninger viser at det rundt 1850 var ca. 4 000-5 000 bjørner i Skandinavia, og at ca. 65 pst. av dem var i Norge. Bjørnetettheten var størst i Telemark og Agder og på Nordvestlandet. Hard jakt både i Norge og Sverige førte til at bjørnebestanden allerede tidlig i dette århundre var funksjonelt utrydda fra storparten av området. Som følge av svenske vernetiltak overlevde imidlertid bjørnen i fire mindre områder i Sverige. På grunn av fredningen i Sverige tok delbestandene som var igjen til å vokse. Det ble i 1994 regnet ut at den gjenomsnittlige økningen i den samlede skandinaviske bjørnebestanden har vært 1,5 pst. årlig etter krigen.
Det er opprettet i alt fem kjerneområder for bjørn, og i alle områdene er det ønskelig med etablering av ynglende binner. Det fins ennå ikke gode nok data for hvor fort spredning og etablering av binner fra de nåværende reproduksjonsområdene kan skje, men kunnskap tilsier at etableringen vil skje sakte. Tidsaspektet må også vurderes i forhold til utviklingen i skadeomfang og bruken av effektive skadeforebyggende tiltak. Det vil derfor være viktig med en god bestandsovervåking slik at utviklinga kan følges nøye, og bruken av virkemiddel må tilpasses bestandsutviklinga.
Jerven har tidligere hatt en vid utbredelse i Norge. Fellingsstatistikken viser nå at bestanden har gått tilbake totalt sett. Denne tilbakegangen skyldes lokal utrydding i enkelte viktige områder. Vinteren 1964-1965 ble ti jerver avlivet i Jotunheimen som følge av at de skadet bufe. Dermed var trolig den siste rest av ynglende jerv i Sør-Norge utrydda. Frem til jerven igjen etablerte seg i Rondane-Snøhetta området i 1976-1979, var det en svært avgrenset forekomst i Sør-Norge. Etableringen i Rondane-Snøhetta var trolig en direkte effekt av at jerven ble fredet i Sverige i 1968, og i Sør-Norge i 1973. Fredningen ga dermed jerven mulighet til å reetablere seg i et område der den ikke hadde hatt fast bestand på mer enn 50 år. Ut fra dette området har ynglende tisper senere etablert seg også i nærliggende fjellområder.
Siden 1970-tallet har den norske jervebestanden vokst noe. Totalbestanden anslås i dag til nærmere 200 individer. Lisensjakt ble innført fra og med 1997 for hele landet, med unntak av i kjerneområdet.
Jerven finnes i to utbredelsesområder i Norge. Det ene er et mer eller mindre sammenhengende område fra Nord-Norge og sørover langs svenskegrensa til Femunden. Denne bestanden betraktes i dag som levedyktig. Det andre området er i Sør-Norge i områdene i og omkring Dovre, Rondane, Reinheimen og Snøhetta. Deler av dette omfatter et administrativt kjerneområde for jerv, men det er usikkert om denne bestanden kan betraktes som levedyktig. I perioden 1996-1998 ble det registrert 5-6 ynglinger av jerv årlig i Sør-Norge.
Det er opprettet et kjerneområde for jerv i Sør-Norge som ligger delt mellom fylkene Hedmark, Oppland, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Innenfor dette kjerneområdet skal jerven underlegges et strengt vern og målsettingen er å få etablert 8-10 ynglinger årlig innenfor kjerneområdet. Grensene for kjerneområdet for jerv er fastsatt av Miljøverndepartementet, og virkemiddelbruken er forskjellig innenfor og utenfor området.
Jervebestanden fra Nord-Trøndelag og nordover er en felles bestand med Sverige og dels Finland. Dette krever samarbeid, og et slikt er etablert både på regionalt og sentralt nivå. Samarbeidet er viktig for å sikre at eventuelle inngrep i bestanden skjer ut fra en felles problemforståelse og med felles mål for bestandsutviklingen.
Gaupa har vid utbredelse i Nord-Europa. Tyngdepunktet for gaupebestanden er likevel den skandinaviske halvøy, det vil si Norge, Sverige og nordvestre del av Finland. Arten må dermed karakteriseres som ansvarsart for både Norge, Sverige og Finland. Det vil si at alle landene har et felles forvaltningsansvar for gaupa, som går på tvers av landegrensene. Utbredelsen var også vid i forrige århundre, men på dette tidspunktet var det lite gaupe i nordområdene både i Sverige og Norge. Utbredelsen av gaupe ble antagelig redusert utover på 1800-tallet, og rundt 1920-1930 var det bare restbestander igjen i de to landene. På 1950- og 1960-tallet økte gaupebestanden igjen, og arten ekspanderte til deler av de områdene der den før hadde vært utbredt. I tillegg fikk vi en markant ekspansjon nordover både i Sverige og Norge.
Gaupa inntok derfor også områder der den tidligere ikke hadde vært, og etablering av reproduserende gaupe i Finnmark skjedde trolig så sent som i 1980.
Arten er utbredt over hele landet, med unntak av Vestfold, Hordaland og Sogn og Fjordane. Disse fylkene har ikke kjente forekomster av reproduserende gauper. Økningen i rådyrstammen har bedret næringstilgangen for gaupa, og kan langt på veg forklare ekspansjonen. I tillegg har gaupa relativt stort formeringspotensial. Bestanden har i dag sannsynligvis stabilisert seg, men i deler av landet har den gått ned på grunn av bevisst avskyting. Bestanden er anslått til 5-600 individer, men det reelle antallet er antagelig noe høyere.
Det skytes i dag rundt 100 gauper årlig under lovlig jakt. Foruten tamrein dreper gaupa også sau, særlig lam. På grunn av at det er langt flere gauper enn andre store rovdyr, er gaupa, sammen med jerv, den rovdyrarten som volder størst skade på sau.
«Bofaste» gauper kan bevege seg 20-25 km i løpet av et døgn. Leveområdet til familiegrupper, som består av ei hunngaupe med siste ungekull, er i Norge rundt 500 km2. Enslige hanner kan ha leveområder som er tre ganger så store.
Stortinget har besluttet at det ikke er ønskelig med etablering av gaupe i områder hvor den i dag ikke fins eller er sjelden, og som har tett bestand av bufe eller tamrein. Det er derfor innført jakt uten kvotebegrensning i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane, samt i deler av Møre og Romsdal og Nordland. I de øvrige områdene, hvor vi har hovedtyngden av gaupebestanden, er jakta kvotebegrenset.