Anslagene for oljeinntektene var i det opprinnelige statsbudsjett for 2000 av Regjeringen anslått til 85 120 mrd. kroner og dette medførte et overskudd i statsbudsjettforslaget på 79 238 mrd. kroner. Stats­økonomien går altså med et meget betydelig overskudd og oljeinntektene må reduseres enormt før det nærmer seg underskudd. I Revidert nasjonalbudsjett som Stortinget behandlet 16. juni 2000 anslo Regjeringen oljeinntektene (statens netto kontantstrøm fra oljevirksomheten) til 138 120 mrd. kroner, altså en økning på 53 mrd. kroner. Senere har oljeprisen i kroner til dels vært betydelig høyere enn det siste anslaget, men utviklingen er selvsagt usikker. Det er likevel helt åpenbart at Norge uventet har fått betydelige inntekter som de ordinære budsjetter og derved utgifter ikke er basert på. Disse nye og udisponerte pengeinntekter som landet mottar kan selvsagt enten spares for fremtiden eller benyttes til formål som er meget nødvendig i det norske samfunn.

De økte inntekter til staten er en virkning av de økte oljepriser, mens virkningen for innbyggerne i Norge er økte drivstoffkostnader. Dette skyldes at Fremskrittspartiets forslag om nedsettelse av drivstoffavgiftene for å hindre at den ubudsjetterte og ikke planlagte vekst i drivstoffkostnader skulle stoppes, ble nedstemt. Staten har altså fått langt flere penger, mens innbyggerne og næringslivet har fått økte kostnader som følge av økte priser på dieselolje og bensin. Disse økte priser kunne lett ha vært stoppet gjennom avgiftslettelser slik at de opprinnelige forutsetninger for bensinpriser og dieselpriser kunne vært opprettholdt i samsvar med det som lå i det vedtatte budsjett for 2000. Det kan også påpekes at andre forutsetninger fra det opprinnelige budsjett ble fraveket i det kostnadsveksten som følge av lønnsoppgjøret ble høyere enn tiltenkt i og med at Fremskrittspartiets forslag om å tilby skattelettelse tilsvarende tre kroner i timen i lønnsøkning ikke ble imøtekommet. Som følge av den mangelfulle oppfølging av det opprinnelige budsjett ved innføring av avgifts- og skattelettelser har det medført en økt prisstigning og økt kostnadspress i økonomien stikk i strid med det som var planlagt i det opprinnelige statsbudsjett som ble vedtatt av Bondevik-regjeringen med støtte fra Arbeiderpartiet. Den unødvendige prisstigning som følge av at man sa nei til avgiftslettelser og skattelettelser istedenfor bruttolønnsøkninger har også medført en økning i rentene fra Norges Bank, noe som har medført en ytterligere forverring av kjøpekraften til folk flest i forhold til det som lå i forutsetningene i nasjonalbudsjettet og statsbudsjettet for 2000. Sentrumspartiene og Arbeiderpartiet som vedtok statsbudsjettet kunne selvsagt ha sikret at både prisforutsetningen og kostnadsforutsetningen hadde vært bibeholdt gjennom skatte- og avgiftsreduksjoner og det ville også sannsynligvis ha hindret de siste renteøkninger.

Det må også påpekes at utviklingen gjennom 2000 har klarlagt at det er oppstått vanskeligheter med økonomien i landets sykehus i større grad enn det som var forutsetningen ved vedtagelsen av statsbudsjettet og det som ble hevdet fra Regjeringen under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett. Det er således hevdet fra flere sykehus som har foretatt innstramminger i sin aktivitet når det gjelder behandling av pasienter at mangel på penger er årsaken til innskrenkninger. Sykehusene kan ikke utnytte full tilgjengelig arbeidskapasitet fordi det mangler penger til å betale lønn, overtid eller oppgradering av deltidsstillinger til heldagsstillinger. Det er således klart at det ikke bare er mangel på leger, sykepleiere, hjelpepleiere og annet personell som er årsaken til manglene i sykehusene, men også på penger til å betale folk for en arbeidsinnsats.

Det er selvsagt begrenset hva man kan gjøre på slutten av et år når det gjelder endringer i statsbudsjettet særlig på utgiftssiden, men noe av merinntektene må kunne benyttes til helt spesielle formål og det vil derfor i dette dokumentforslag bli tatt opp forslag om at staten direkte dekker alle underskuddene i landets sykehus fra foregående år som ellers må dekkes inn gjennom innsparinger i driften for inneværende år. Samtidig bør det bevilges direkte fra staten for inneværende år det som er nødvendig for at alle sykehus i de siste to måneder av året kan utnytte all tilgjengelig kapasitet som kan kjøpes for penger slik at flere behandlingstrengende mennesker får den nødvendige behandling. Det forutsettes at det også for neste år bevilges direkte nødvendige midler for at sykehussektoren kan arbeide med full kapasitet til beste for befolkningen. Imidlertid er det relativt klart at de betydelige ventelister og køer av pasienter som trenger behandling ikke vil kunne elimineres før på meget lang tid dersom det er den norske behandlingskapasitet som skal legges til grunn. Det er imidlertid fullt mulig å gjøre noe med dette problemet hvis man i stor grad iverksetter kjøp av operasjonskapasitet og behandlingskapasitet i andre land hvor slik kapasitet er tilgjengelig. Dette er mulig for et land som disponerer tilstrekkelig med penger, slik som den norske stat nå gjør gjennom de uventede og uplanlagte inntekter som staten mottar i år 2000. Norge står overfor et enkelt valg, nemlig valget mellom å la behandlingstrengende syke mennesker dø, lide med smerter i køer og på venteliste eller å bruke en mindre del av de ekstrainntekter ingen visste vi ville få da budsjettet for 2000 ble laget. Når vi selv om vi bruker noen milliarder kroner til å kjøpe behandlingskapasitet i andre land allikevel står langt bedre økonomisk stillet enn planlagt, må vi selvsagt bruke noe av "Lotto-gevinsten" til å få behandlet syke mennesker og til å få fjernet alle køer og ventelister som kan kjøpes for penger brukt i andre land. Slike kjøp av operasjons- og behandlingskapasitet må imidlertid organiseres, og det tas i dette dokumentforslag opp forslag om opprettelse av et eget kontor i statlig regi for kjøp av operasjons- og medisinsk behandlingskapasitet i andre land.