1. Bakgrunn
27. mars i år var det 20 år siden Aleksander L. Kielland-katastrofen, hvor 123 oljearbeidere mistet livet. Mye har skjedd på sokkelen etterpå, inklusiv flere tragiske ulykker. Og når det nå i år 2000 kommer meget krass kritikk mot forhold knyttet til sikkerheten og til helse- og miljøaspekter, er det grunn til å foreta en grundig gjennomgang.
På forespørsel fra energi- og miljøkomiteen i brev datert 26. oktober 1999 svarte daværende olje- og energiminister at helse, miljø og sikkerhet ikke ville få noen spesiell oppmerksomhet i oljemelding 2000. Nå foreligger meldingen om olje- og gassvirksomheten (St.meld. nr. 39 (1999-2000)), og riktignok har Regjeringen Stoltenberg prisverdig omhandlet temaet, men det er fortsatt et behov for å gå grundigere inn i en del konkrete problemstillinger sett fra arbeiderens synsvinkel. Streiken i år med krav om lavere pensjonsalder er eksempel på et slikt tema som bør belyses nærmere. Det har fra ulike parter vært reist ulike spørsmål knyttet til helse, miljø og sikkerhet, uten at det har blitt foretatt en grundig gjennomgang av enkeltsakene og helheten. Det er derfor nødvendig å få en tilleggsmelding som foretar en helhetlig gjennomgang av temaet, en gjennomgang med fokus på oljearbeiderens vilkår og derved på forhold knyttet til helse-, miljø- og sikkerhetsaspekter ved arbeid knyttet til norsk sokkel. Dette i tillegg til de elementer som tas opp i selve meldingen om olje- og gassvirksomheten. Når det gjelder forhold som knytter seg spesielt til dykkernes vilkår, vises det til at Stortinget nylig har vedtatt gransking av denne virksomheten, og denne yrkesgruppens spesielle problematikk anses å bli ivaretatt der.
I meldingen om olje- og gassvirksomheten s. 117 kap. 10.7 Erfaringer fra Oljedirektoratets tilsyn, kan vi lese følgende:
«Oljedirektoratet har også registrert at selskapenes egen oppfølging av ulykker og uønskede hendelser er blitt dårligere. Dette skyldes mangel på faglig kompetanse innenfor de forhold som skal undersøkes, feilaktig eller utilstrekkelig metodikk, og i noen tilfeller også manglende evne og/eller vilje til å gjennomføre tiltak.»
Dette er rimelig sterk kritikk mot selskapene, og et sterkt signal til regjering og storting om behovet for tiltak. Det vises for øvrig til at Oljedirektoratet (OD) ved sikkerhetsdirektør Magne Ognedal offentlig har uttrykt bekymring for sikkerheten offshore. Og i brev fra Oljedirektoratet (OD) datert 13. september 2000 omtaler oljedirektør Gunnar Berge utviklingen som meget urovekkende:
«I denne situasjon er det dessverre vår oppfatning at aktørene ikke i tilstrekkelig grad synes å ta problemene innover seg. Selskapene har tilgang på de samme data fra virksomheten som vi har, men i media har for eksempel representanter for selskapene uttalt at sikkerheten aldri har vært så god som nå. Vi deler ikke dette synet. Tvert om mener vi det er stor sannsynlighet for fortsatt tilbakegang når det gjelder sikkerhetsnivået på norsk sokkel om ikke næringen nå iverksetter nye tiltak.»
Denne informasjonen og innspill fra andre grupper, gjør det nødvendig å sette fokus på helse-, miljø- og sikkerhetsaspektet enda sterkere enn det meldingen gjør. Det vises for øvrig bl.a. til Ryggvik-rapporten fra 1999, om et sikkerhetssystem «Fra forbilde til sikkerhetssystem i forvitring», og Preventor-rapporten fra august 1998, som beskriver et økende risikonivå på norsk kontinentalsokkel.