Et overorganisert kulturbyråkrati medfører for det første en dårlig ressursutnyttelse for staten av de midler som blir avsatt til dette formålet. Men det som er enda verre er at denne organiseringen medfører ressurskrevende og kostnadskrevende prosesser fra de instanser innen kulturlivet som ønsker å benytte seg av denne typen offentlige ordninger. Mange foreninger, museer og offentlige etater må derfor bruke vesentlig av sine ressurser til unødvendig administrasjon. Dette medfører at det direkte publikumsrettede arbeidet blir lidende. De må forholde seg til flere offentlige instanser for å få gjennomført ett prosjekt. I Aftenposten den 6. april 1999 uttaler direktør ved Telemark Fylkesmuseum, Vibeke Mohr, at «den offentlige papirmøllen er til å bli gal av», med en klar henvisning til det offentlige virkemiddelapparatet innen kultur. Etter forslagsstillernes oppfatning er det meget beklagelig at et slikt inntrykk oppstår om offentlig forvaltning. I samme artikkel i Aftenposten uttaler leder i Norges museumsforbund og direktør ved Kunstindustrimuseet i Oslo, Anniken Thue, følgende: «Nå må vi løpe fra det ene til det andre. Det er et tungrodd system. Helhetstanken mangler.» De uttalelsene som her er referert tyder på at det er en utbredt frustrasjon i kultur-Norge over en tungrodd organisering av det offentlige virkemiddelapparatet.

Innen kommunesektoren blir det også bevilget betydelige beløp til kultur. I 1997 ble det i kommunesektoren bevilget ca. 5,3 mrd. kroner til forskjellige kulturformål. Over fylkeskommunenes budsjetter ble det videre bevilget noe i overkant av 1 mrd. kroner i 1997 til disse formål. Til sammen utgjør dette betydelige beløp.